Om hvor langt det er til Ullern
Cecilie Cottis Østreng
Dikt
Tiden, 2014
Cecilie Cottis Østreng har for sin første diktsamling, sin første utgivelse, valgt en forside som får meg til å dra på smilebåndet. Det er noe i kontrasten mellom indianer til hest og stedsnavnet Ullern som ikke trenger noen videre kommentar en gang. Med dette smilet om munnen åpner jeg boka, begynner å lese. Og får meg et greit solid klask i trynet. Her er det ikke småunger som leker cowboy og indianer i en drabantby i Oslo. Her er bokbloggeren som skal få seg en real oppvåkning.
Diktsamlinga har fire deler, «spørsmål om tilbedelse», «finne», «synkronsvømmer» og «veien».
Akkurat som den relasjonen Østreng nøster opp som en rød tråd samlinga igjennom, er hver del av denne boka både vakker og vond, det er øyeblikk av en tilnærmet, fragmentert lykke og evigheter med fortvilelse, frustrasjon og en slags forutanende sorg.
Det er en uhygge til stede i diktene, en følelse av at denne relasjonen vi umiddelbart introduseres for, som beskrives uten å forklares, den er ikke en relasjon man vil være i, ikke noe vi vil ta noen som helst del i, ikke egentlig engang som observatør. Det er noe vondt her, og det er dette ubehaget som står som en ekkel Skybert i det blanke på hver side diktsamlinga gjennom, rygg mot rygg med ordene som raskt går over i det deskriptive, legger all tvil tilbake, og som Østreng skriver frem på en glimrende måte. Det går altså ikke mange ordene ut i boka før det destruktive får et brutalt ansikt, og vi forstår at det virkelig er et mareritt av en verden vi er kommet til.
Du ber meg ikke gå, vente, håpe noe
Jeg ber deg smadre ansiktet mittDet sterke der ingenting skiller
min begynnelse og slutt
Ved første gjennomlesning tenkte jeg at det var da voldsomt til drastiske metoder for å holde fast ved noen i en tydelig usunn relasjon, jeg satt med en følelse av at det foregår noe her langt utenfor det jeg har lyst til å lese om, eller leser jeg for mye inn i dette? Men neida, kombinasjonen vold og sex kommer tilbake gjennom diktene, tydeligere og mer eksplisitt når jeg leser om igjen, prøver å tørre å slippe ubehaget inn. Jeg var et øyeblikk bekymra for om det har klikka helt for meg, men joda, det er god gammeldags sadomasochisme i sving. Bokstavelig talt, etter som piskeslagene hagler og vi også skjønner at denne andre som vår fortellerstemme har et forhold til, ikke faller i kategorien monogam. Det er ekkelt å lese, man forstår at det er et fortvilt menneske, flere fortvilte mennesker, en håpløst situasjon, men samtidig øyner vi innimellom et ørlite snev av håp.
FALL
Vidstrakt segnesterk mellom mur og piskeslag
når du spør om jeg kan elske deg
som dettevet en annen måte
Men så blir vi med til Svartskog, hvor det som foregår bare kan beskrives nettopp med fargen svart. Østreng billedliggjør det groteske, og det er modig, dette er jaggu en debuntant med baller. Ekstremiteten bak det vi bevitner forklarer hvor sterk kjærligheten kan være, hvor altoverskyggende behovet for å bli sett av denne ene andre som virkelig kan se en, er. Samtidig tenker jeg hele tiden at det jo må være et tidsspørsmål, dette kan jo bare ikke fortsette.
Spørsmålet blir hvor langt man kan gå vekk fra sin egen verdighet, hvor mye man kan forråde seg selv for ikke å miste en annen. Sin ene annen som ikke har nok med deg.
Se deg våkne i ukjente farger
trekke henne på i det kjølige rommetstrekke deg over, rekke såpen, saltet
Når du vender tilbake, er jeg den kaldemidten av madrassen, nelliken
fra bensinstasjonen, den som holderdere sammen
Det er vanskelig å oppsummere denne diktsamlinga. Tematikken er voldsom og okkuperer hele mitt fokus mye av tida, men språket er vakkert, bildene grusomme, vonde, mange også skjøre og nydelige. Østreng forsøker ikke å revolusjonere strukturen i poesien, men det er det heller ingen grunn til å etterspørre. Det tradisjonelle fungerer godt i den formen hun har valgt, med variasjon gjennom noen få mer direkte narrative passasjer hvor den sterke mistanken om hva som egentlig foregår, blir bekreftet. Og selv om jeg nok ville lagt denne boka i hylla merket heavy shit (dersom jeg hadde en slik), er det så modig, så viktig, så bra at noen tar tak i det tabubelagte, det som for meg tilhører en mørk og fremmed verden som jeg håper jeg aldri trenger å besøke i virkeligheten.
STÅ HØY, STÅ VED
Når du hvisker tispe og jeg ber deg flå
navnet ditt ut av ryggtavla mi, når jegtrygler og du pisker meg blå, punkterer
smerten med en nål, vil dypere, åpner megdryppende drøy som en ulvemunn
i mørket, et raspende behov for skadeer det din måte å elske, vår, min
å ære, prøve bli varig
Jeg kan ikke annet enn bøye meg i støvet for Cecilie Cottis Østreng. Det er sjelden jeg leser diktsamlinger hvor hvert eneste dikt griper meg, snakker til meg og får meg til å tenke bingo. Så er også tilfelle med denne, men majoriteten av de 70 sidene er virkelig gode, og Østreng formidler en betent kompleksitet i en språkdrakt som sitter som et skudd. At dette er hennes første diktsamling er nesten uforståelig. Det skulle ikke forundre meg om det kommer for en dag at hun har publisert haugevis med dikt under et gjennomtenkt pseudonym i utlandet. Det ville i alle fall forklart en hel del.
Trackback/Tilbaketråkk