Ok, Heidi fra den eminente bloggen Kval&Actionfilm sa det en gang så mye finere enn jeg kan få sagt det:

Eg skulle ønske Tore Renberg kunne ta alle dei fine orda sine og putte dei i ei bok som er like bra som Sovende Floke, Varmelager Fem, Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim. Og han kan fortsette å skrive om popkultur, om korleis det er å være forelska, om fedre, oppvekst, musikken og Helge. Det kan han godt. Og når han gjer det, når han skriv denne boka som gjer at eg ennå ein gong blar tilbake til side 1 og les boka ein gong til etter at eg er ferdig, då skal eg fortsatt svare at «Tore Renberg er nok min favorittforfattar» når nokon spør. Og det gjer eg framleis, eg skal vente på deg eg, Tore Renberg, berre ta den tida du treng du.

Tore Renberg, mannen bak Mannen som elsket Yngve, en av mine absolutte favorittbøker. De to siste bøkene hans har skuffa meg, eller – det blir løgn, for den siste gadd jeg ikke engang å lese. Jeg ble flau over bakgrunnsteksten, og hoppa bare over den. Da jeg leste Charlotte Isabel Hansen satt jeg igjen med en slags: Hva skjedde nå, hvorfor leste jeg dette og hvordan kan fyren bak favorittbøkene mine skrive dette? Ja, det er en ok bok – men Tore Renberg, du er da ikke bare ok? Er du vel? Du er han som skrev verdens beste åpningstekst i tidligere nevnte Mannen som elsket Yngve. Dere husker den. Kom an. «Det heter ikke EU, ipod osv.» Du er fyren som oppfant og kanskje ligner litt på Jarle Klepp. Du er han fyren som skriver om musikk og som gjør at jeg lager spillelister som jeg kaller for Klepp og jeg.

Du må ikke lese den og forvente Kompani Orheim, sa en til meg i går. Jeg hadde vært og sett filmen basert på Charlotte Isabel Hansen, Jeg reiser alene, og jeg var så utrolig fornøyd med filmen og det gjorde at jeg huska hvor ekstremt lite fornøyd jeg var med boka. Du må ikke tro at det er en ny Mannen som elsket Yngve, fortsatte han. Det er en sit-com! Den er morsom! Tore er morsom! Morsom, tenkte jeg. Jaha. Kanskje det er sant? Kanskje jeg må gi Charlotte Isabel Hansen ei sjanse til? Kanskje ble jeg litt soft av filmen, jeg må innrømme det, der jeg satt og grein og var forelska i Jarle Klepp, som alltid, men kanskje fortjener han en sjanse til? Det er jo ikke verdens tjukkeste bok, og jeg mener – om jeg ikke liker den nå, noen år etter at jeg leste den for første gang, så kan jeg i hvert fall si at jeg prøvde. Og det er ikke verdens undergang, for jeg venter på deg, Tore. Jeg gjør det. Alltid. Jeg veit at du kan.

Dere kan kanskje se på dette som en slags omvendt Boka bak filmen-post, for i bunn og grunn er det mer en smuganbefaling av filmen, enn boka foreløpig. Men det må være lov. Så får jeg heller komme tilbake til dere om jeg forandrer mening og boka, som vanlig, egentlig er bedre enn filmen.