Jeg har tilbragt mye tid i København. Det er her jeg foretrekker å være hvis jeg skal skrive over lengre tid. Og lese. Det er nok mer tilfeldig at min favorittforfatter Jakob Ejersbo også er dansk. Jeg oppdaget ham nemlig ikke her i Danmark, men hjemme på hovedbiblioteket i Oslo. Allikevel har flere av mine opphold i København vært preget av en ekstra intensitet i hvor mye forfatterskapet har betydd for meg, og stadig betyr. Å være i København, har som regel også betydd at jeg enten gjenleser en Ejersbo-bok eller leser en ny.

Jeg skrev om Jakob Ejersbo her på Bokmerker da jeg bodde i København i 2010, om at jeg gjenleste romanen Nordkraft som var den første jeg leste av ham. Siden 2010 har jeg lest meg gjennom resten av forfatterskapet, den siste, Nedrullede persienner og andre begyndelser (2016), en samling noveller ikke tidligere utgitt, kom åtte år etter hans død, og den kjøpte jeg da den var ny og leste den med en gang i en leilighet på Østerbro. Afrika-trilogien, som består av bøkene Eksil, Revolution og Liberty ble også utgitt etter hans død. Jeg har spart på bøkene hans, selv om jeg kjøpte hele Afrika-trilogien så fort jeg fikk hendene i dem, jeg leste Eksil med en gang jeg kjøpte den, jeg leste Liberty noen år etter det og jeg leste Revolution først nå i år, igjen i København. Afrika-trilogien ses på som hans storverk, hans livsverk, og han arbeidet med manuset til det som skulle bli tre bøker i stedet for en til han døde, og hans forlegger og redaktør Johannes Riis fullførte manusene med notater fra Ejersbo.

I år er det 10 år siden Ejersbo døde, og 11 år siden jeg først oppdaget ham. Jeg kom seint til festen, faktisk så seint at den nesten var slutt, men allikevel har Ejersbos forfatterskap hatt stor betydning for meg i alle disse åra, selv om forfatteren selv er død og har vært det mesteparten av tida jeg har visst om hans eksistens og bøker.

Dette København-oppholdet begynte med at jeg så dokumentaren Ejersbo på DR. Filmen forteller om Ejersbos liv og forfatterskap, fortalt via blant annet hans to beste venner som er på vei opp til Kilimanjaro for å spre resten av asken hans fra toppen. Siden jeg gråtende så ferdig den timelange dokumentaren, har dette oppholdet i København vært prega av Ejersbo. Jeg har kjøpt biografien om ham som utkom i fjor, den heter Jakob var her, og jeg er godt i gang med den. Jeg har lest ut Revolution, etter å ha spart den i 9 år. Jeg kommer til å lese den igjen. Jeg har besøkt graven hans på Assistens kirkegård på Nørrebro, sagt “hei” og “hadet”, og tenkt på at han ligger der, eller, litt av asken hans ligger der og litt av den svever i lufta rundt Kilimanjaro.

Jeg har tenkt over hvorfor Ejersbo ble favorittforfatteren min, og kommet fram til mange svar. Hva er det med Ejersbo, liksom. Hvorfor ham og akkurat hans bøker. Jeg har mange svar, men noen av dem kommer her: Fordi han skriver enkelt om fryktelig vanskelige ting. Fordi han skildrer mennesker på en måte jeg ikke har lest hos noen andre. Han kan skrive troverdig om tenåringsjenter, dopdealere, streite forretningsmenn i 40-åra, slitne vaskedamer i 60-åra, afrikanske prostituerte i 20-åra og handlingen kan foregå i Aalborg, i Moshi i Tanzania, i København eller i jungelen, og jeg tror på det. Jeg tror på alt sammen.

Det er også noe med historien rundt Ejersbo som helt åpenbart har fascinert meg siden jeg først begynte å lese om ham. Han skulle bli forfatter. Hele livet ville han bli forfatter, han skrev 20 sider lange stiler alt som 10-åring, fulle av stavefeil, men også fulle av hendelser langt utenfor en 10-årings erfaring. Da han ble eldre forteller kompisene hans at han ofte forsvant fra dem på fest, plutselig kunne han være borte over lengre tid og de lurte på hvor han var. Han gjemte seg unna, på do eller i et annet rom, og skrev. Febrilsk notering av samtalene de nettopp hadde hatt for å kunne bruke det til noe senere, for å ikke glemme det, for å ikke glemme akkurat hvordan det var, hva som ble sagt og hvorfor.

Han var outsideren som vokste opp i Tanzania og Aalborg om hverandre, som reiste fra vennene sine i Danmark for å være ensom i Afrika, og som reiste fra vennene sine i Afrika for å være på utsida i Danmark. Og hele tiden skrev han, om nettopp menneskene han møtte, ble kjent med, og bare så i løpet av livet sitt. De siste åra bodde han på Nørrebro, hvor jeg også har bodd nesten hver gang jeg har vært her, og han skrev – hele tiden. Jakob Ejersbo fortalte historier. Det er ikke så mye mellom linjene, ikke noe fiksfakserier, ikke noe særlig til skrivekunst eller poesi, men det er beinhard realisme, innsiktsfulle portretter, nesten samtlige av historiene hans er vonde, men allikevel så føler jeg meg oppløfta etter å ha lest ham. Fordi det er så jævlig bra! Det finnes! Dette finnes. Ejersbo fantes, og bøkene hans finnes fortsatt, og det er så mange der ute som ikke aner hvem han er, og som har hele forfatterskapet hans tilgode.

Liberty, hovedromanen fra Afrika-trilogien, en murstein om hvite familier som bosetter seg i Afrika, om forskjeller og likheter mellom mennesker, er blitt gjort om til TV-serie og skal sendes på NRK her i Norge. Jeg gleder meg til å se den. Men aller mest gleder jeg meg til å lese boka en gang til. For selv om Jakob er død og ikke skal skrive mer, så har han skrevet det han rakk, og det var kraftedeme ikke så lite. Og man kan lese bøker flere ganger. Det kommer jeg til å gjøre så lenge jeg lever med hans bøker.