En rekke avbrutte forsøk
Selma Lønning Aarø
Cappelens Forlag, 2007

Jeg er lovlig sent ute med denne anmeldelsen. Ideelt sett skulle den vært skrevet i 2007, for det var da boken kom ut. Men i 2007 hadde jeg ennå ikke lest En rekke avbrutte forsøk. Jeg ville ha blitt nødt til å finne på hele teksten. Til å gjette meg frem til innholdet på grunnlag av svært mangelfull informasjon. Jeg ville måttet lyve masse mens jeg krysset fingrene under bordet for at ingen ville gjennomskue meg, for at ingen ville si ”dette er jo bare sprøyt fra ende til annen!” eller ”ingenting av det du skriver om, skjedde i boken! Ingenting av det du sier, er sant!”
Og kanskje hadde ikke det vært så dumt likevel; det hadde nemlig passet svært godt overens med tematikken i boken.

For aldri har vel en forteller vært mer upålitelig, uten å bli avskrevet som fullstendig sprø. En rekke avbrutte forsøk er en slags oppvekstroman, av og om Selma Lønning Aarø. Selma vokste opp på åttitallet, og i motsetning til enkelte andre forfattere i  oppvekstromanuniverset, påstår hun ikke at hun har en autists hukommelse.  Tvert imot. Hun vet utmerket godt at hun ikke husker alt. Hun vet også at det ikke er alt som er like interessant å lese om. Derfor pynter hun litt på sannheten iblant, eller endrer den fullstendig, dersom det er dét som tjener bokens formål best. Ved jevne mellomrom avbryter hun skriveprosessen, og lar familien (hennes vitner) få lese igjennom det uferdige manuset og kommentere det. Kommentarene tar hun med inn i selve boken, slik at leseren får overvære selve skrive- og redigeringsprosessen. Boken er dermed tredelt: den handler om Selma som barn og ungdom på åtti-/nittitallet, den handler om Selma, forfatteren, og hvordan hun reflekterer om egen skriveprosess (der ”reflekterer” brukes i ordets aller minst alvorlige forstand), og den handler om Selmas noe arketypiske familie (lett distré far, hysterisk mor, «plagsomme brødre»), og hvordan de husker hendelser litt forskjellig fra hvordan Selma velger å fremstille dem.

Jeg ble overrasket over at en så tvers igjennom morsom bok (for det er virkelig først og fremst en utrolig morsom bok), kunne være så spennende, en real page-turner – jeg er nemlig mest vant til at «humorbøker» er av det slaget som man kan lese litt på bussen og så litt på sengekanten og deretter kanskje litt på en kafé et par dager senere, men En rekke avbrutte forsøk er ikke sånn; lesingen lar seg ikke avbryte, man sluker hele boken fra perm til perm. Selve oppbygningen av handlingen skaper et sterkt driv: når man leser en del som handler om barndommen, vil man lese fort for å komme frem til «fasiten» på episoden, til det som familien til Selma (og da særlig moren) mener at virkelig hendte. Når man leser om Forfatterens nåtid med alle familiemedlemmenes kommentarer, får man nytt perspektiv, og man begynner å krible etter fortsettelsen på barndomshistorien. At dialogene er velskrevne og setningene korte og humoristiske, gjør at sidene flyr.

Men broren min har rett. det finnes ikke et eneste modent blåbær. Jeg leter videre likevel. I en solhelning finner jeg to som så vidt har fått den lilla fargen. Jeg smører bærene møysommelig ut rundt munnen slik at det skal se ut som om jeg har spist masser av dem. Etterpå løper jeg hjem og sier til broren min at skogen er stappfull, at jeg har spist så mye blåbær at jeg har mageknip og blir nødt til å legge meg nedpå.

*

– Jeg visste det, sier forfatterens bror. – Jeg visste at det ikke fantes blåbær der!
Forfatteren liker at broren fortsatt er i stand til å identifisere epsioden. Det betyr at tanken på den har ridd ham i nærmere tretti år. Det vil også si at det var en riktig avgjørelse å bruke de eneste to blåbærene hun hadde til rådighet på den måten hun gjorde. Det er godt å få bekreftet.

En rekke avbrutte forsøk handler om forholdet mellom sannhet og fiksjon, om å bli voksen uten å måtte slutte å være barn, og om å prøve å bli det mennesket man har mest lyst til å være – om man så er nødt til å lyve litt på veien dit. Lønning Aarø lykkes i å være selvironisk uten å grense til selvutslettende (enda moren ved flere anledninger lurer på hvorfor hun «vil seg selv så vondt» at hun utleverer seg selv på den måten), noe som gjør at boken også kan leses av de av oss som kan styre vår begeistring for putehumor. Tenk Miranda Hart uten all tryninga.

Forfatterens mor forsvinner inn i stua og kommer tilbake med en keramikkfugl. Hun holder den triumferende opp mot det glitrende sollyset.
– Se på denne nydelige fuglen. Den lagde du i åttendeklasse.
– Nei, sier forfatteren.
– Da var den sjuende.
– Nei.
– Men uansett så er den jo veldig fin. Det er en fin fugl uavhengig av når den ble lagd.  Jeg har alltid vært så glad i den. Av alt du har lagd er dette min favoritt.
Forfatteren må innrømme at det er en fin fugl. Det var sannsynligvis derfor hun stjal den i skolens formingsrom da hun opppdaget at ingen hentet den.

Dette er en bok du burde lese dersom du liker:
– Humor.
– Mennesker.
– Å ikke like mennesker.
– Gode historier.
– Godt språk.
– Åttitallet.
– Å ikke like åttitallet.
– Fine, litt uortodokse avslutninger.