Jeg leser Ina-serien av Annik Saxegaard igjen, og det gjør meg så himla glad. Inspirasjonen til å plukke opp bøkene igjen kom etter at jeg skrev om dem for Deichmanske biblioteks prosjekt «365 lesere» (vi skrev om det her), og i går ble det publisert på deres hjemmesider sammen med alle de andre inspirerende tekstene. Min tekst finner du her, men jeg tenkte jeg kunne lime det inn her også:

Ina-serien av Annik Saxegaard

Tro meg, en bok skal gjøre litt av et inntrykk når drømmetypen din plutselig heter Ingolf. INGOLF!

Det er altså Annik Saxegaards tolv bøker om tenåringen Ina (1968–1978) som har skaffet meg denne besettelsen, og som for alltid har gitt meg spesielle konnotasjoner til grafferdrakter, skotskrutede kofferter og stavkirken i Lom. Formeltitlene Ina innepike, Ina inviterer og Ina i Innsbruck gir på ingen måte en beskrivelse av hvor gode disse bøkene egentlig er. Saxegaard beskriver ungpiketrøbbel med en humor og snert Evi Bøgenæs eller Dikken Zwilgmeyer bare kan drømme om. Jeg unnskylder henne til og med at de siste bøkene i serien er moralske og kjipe, for også knausgårder kollapser før bok 9.

Ina er lillesøsteren til den verdensberømte operasangerinnen Assi, og Ina har en tendens til å alltid havne i trøbbel. Likevel har hun «et hjerte av gull», og til slutt ender hun opp med å gifte seg med Ingolf som 19-åring (bok 12, naturligvis, Ina og Ingolf) etter å ha fullført gymnaset, noe hun aldri hadde trodd. Vel, handlingen i bøkene er i grunnen ganske datert, og til tider også i overkant prektig. Men når jeg nå likevel leser serien igjen for trettende gang, er det på grunn av Saxegaards språkføring og nydelige persongalleri. Assi og Torbjørn elsker hverandre mer enn Askepott og prinsen, men likevel snakker de slik med hverandre nesten hele tiden:

Torbjørn sendte sin ektevidde et ubeskrivelig blikk.
– Gud vet hvorfor jeg giftet meg, mumlet han.

Åh, det krøller seg i tærne mine av fryd!