For tiden leser jeg Min kamp 1. En god bok, ingen tvil om det. Men den lider under at jeg har forspist meg på oppvekstromaner. Når jeg leser Knausgårds skildringer av å være ung og rastløs, gir det meg et ekko til de mange oppvekstromanene jeg har lest i mitt liv. Spesielt mannlige forfatteres skildring av sin egen ungdom. Jeg nevner i fleng Beatles, Kompani Orheim, Mannen som elsket Yngve, Vidunderbarn, Populærmusikk fra Vittula, Catcher in the rye. Lista kunne fortsatt en god stund til.

La oss generalisere litt om hvordan disse bøkene er. Vi har gjerne en ung gutt som hovedperson, og han er aldri den mest fremtredende i vennegjengen. Det er påfallende at de mest dominerende i vennegjengen aldri får sin historie fortalt. Det er på ingen måte tilfeldig at Jarle er hovedpersonen i Kompani Orheim, heller enn Helge. Men selv om vår mann ikke er den mest synlige, ønsker han gjerne å skille seg ut. Han begynner å høre på musikk, en helt annen musikk enn den ”de andre” hører på. Gjennom denne kjærligheten til musikken finner han en venn, eller flere, alltid gutter, som føler det samme som han. Kanskje lager de band. De er interessert i jenter, men jentene er fjerne og litt uforståelige. Sjelden har jeg lest beskrivelser av gutter som får sin første kjæreste og får en sterk samhørighet med henne, stort sett er hun der, mens den virkelige åndelige utviklingen skjer med kvasi-intellektuelle samtaler med kompisene.

Hva kan vi trekke ut av dette? Selv om verkene hver for seg kan være interessante, og selv om de absolutt er skrevet forskjellig (det er mil mellom Knausgård og Renbergs tilnærming til forholdsvis like temaer), så opplever jeg dem som ekko av hverandre, og nå har jeg fått litt nok.

Bunner min fiendtlighet til disse bøkene i at jeg er lei av å lese om unge gutter? Kanskje jeg kan begynne å lese oppvekstskildringer skrevet av kvinner? Plutselig kommer jeg til kort. Jeg har lest få skildringer av oppveksten til jenter. De få eksemplene jeg kommer på er ofte vinklet mer direkte mot ungdom. Jeg husker at jeg leste Kari Bøges Stjerneskudd, og Tove Nilsens Skyskraperengler. I tillegg kommer jeg på Det aller fineste av Anna Bache-Wiig, men alle disse handler for det første om en litt yngre gruppe 11-14 år, og de er relativt annerledes fra det mannlige forfattere skriver om. Der mennenes oppvekstromaner gjerne tematiserer gode vennskap, der de utviklet hverandre, er relasjonen mellom jentene preget av baksnakking og intriger. I tillegg er det å få en kjæreste veldig essensielt. Den åndelige utviklingen, å oppdage ny musikk og snakke om dypere ting forsvinner i en tåke av mensen og nye BH-er.

Forhåpentligvis er det jeg som ikke har blitt eksponert for gode oppvekstskildringer for jenter, for jeg nekter å akseptere at det er slik forskjellen er mellom jenter og gutters oppvekts. Kan noen anbefale meg noe?