The Game
Neil Strauss
Canongate
494 sider
– Hva leser du?
– The Game
– Å
– Jepp
– Lærer du noe?
– Jeg vet ikke enda
Så jeg dro på Roskilde med sekken full av bøker, og endte opp med å lese The Game, den berømte sjekkeboka til Neil Strauss. Alle har hørt om den, men ikke alle har lest den. Er det en selvhjelpsbok? Er det en sjekkebok? Er det en bok som forteller alle menn, uansett utseende, at de kan få hvem de vil, selv supermodeller? Den er litt av alt. Men det er også en utrolig underholdende historie om en forfatter som tar seg selv i å ha vært på turne med noen av verdens kuleste rockeband og bare klina med en eneste person – Tommy Lee. Hva er greia? Hvorfor tør han ikke å sjekke opp noen? Han er jo ikke stygg? Jeg mener – han er ikke frastøtende? Han har jo ingen grunn til å være redd for damer – de er jo bare damer? Pene og heite og bra, men allikevel – det er bare damer. Hva er det verste som skjer hvis han prøver seg? At de sier nei? Ingen som dør av det.
Og allikevel er sjekking noe av det vanskeligste han kan tenke seg.
«Let me tell you something. I’ve been writing for over a decade, and it hasn’t gotten me laid once. Writers aren’t cool or sexy. There’s no social proof to be gained by hanging out with a writer. At least, that’s been my experience.[…]»
Så Strauss, eller Style som han ender opp med å kalle seg når sjekkeverdenen blir hans eneste verden, drar på en workshop med en berømt PUA – Pick-up-artist. Her lærer han alt fra elementære ting som å kle seg pent, lukte godt og lære seg noen vitser, til å regelrett mindfucke damene til å ville ha akkurat ham, selv om de kan få hvem de vil.
The Game er et dypdykk inn i en verden av menn med lav selvtillit og kvinner som jekkes ned med en blanding av fornærmelser og komplimenter (negs), ville fester i Hollywood med pornostjerner, skuespillere, modeller, rockestjerner, Paris Hilton, Courtney Love og Tom Cruise – og ikke minst, det som blir mer og mer tydelig i løpet av boka: Neil Strauss’ analyse av spillet og hva det gjør med folk, på både godt og vondt. Ja, han kan få hvem han vil – men er det han som får dem, hvis han spiller noen andre enn seg selv når han er på byen?
Jeg leste boka litt som en spøk, for jeg har lenge lovet vennene mine at jeg skulle lese The game og teste det ut på byen, til deres fornøyelse, men da jeg la fra meg boka etter fem festivaldager, så måtte jeg overrasket innrømme at jeg satt igjen med en god leseropplevelse og litt mer innsikt i denne jungelen jeg besøker flere ganger i uka, nemlig utelivet. Om ikke annet, så har The Game fungert som en icebreaker i nærmest enhver samtale – alle mener noe om den, selv de som ikke har lest den. Mitt tips er faktisk å gjøre det, for det er en veldig smart og morsom bok som fikk meg til å le, samtidig som den lærte meg en ting eller to. Er det én ting Neil Strauss kan, i tillegg til å sjekke damer, så er det å bygge opp en god historie. Og hvor sann den er, har ikke så mye å si, så lenge den er god – og det er den.
Folk kommenterer