Kjære alle sammen, hvis du vil lese en skikkelig anmeldelse om Fugletribunalet sjekker du ut Lenas fine tekst her på Bokmerker.org.Lena elsker boken. Det gjør ikke jeg. La meg gjøre det kort:

Jeg digger nemlig Agnes Ravatn. Jeg har digget alt hun har gjort, og da jeg leste at Fugletribunalet fikk gode anmeldelser var jeg så innmari klar for en god bok. Du kan si forventningene var noe sånt:

Altså en forfatter som ber deg ta ansvar for livet ditt. Om enn litt bittert. I stedet for fikk jeg dette:

Ja, det stemmer, wrong kind of grumpy cat, nemlig «livet mitt er meningsløst»-grumpy cat. To grunner:

1. Jeg er lei av nevrotiske hovedpersoner med mye indre monolog men som aldri klarer å åpne kjeften. Dette er ikke Ravatns feil, jeg vet det, men jeg vet også at jeg ikke er den eneste leseren som er lei av tause vestlendinger. «Det er livets tyngande alvor som spelar hovudrollen. Me er i vaksenlivet.» skriver Lena i sin anmeldelse. Unnskyld meg. Vi er ikke i voksenlivet, vi er i tung depresjon, en dobbel sådan.

2. Jeg henger ikke med på fantasien/drømmen/eskapismen i hvis alt i mitt akademiske liv går til helvete, kan jeg flytte til et sted uten telefon, internett, butikk, andre mennesker (bortsett fra en mutt fyr), teve, bøker, ja kort sagt alt som kan gi deg noe utover søvn og mat. «Dette kunne lett blitt finsk fjernsynsteater,» skriver Linda Klakken i en begeistret anmeldelse i Natt&Dag. Jeg lander litt på motsatt konklusjon som Klakken, i grunnen.

Jeg liker nemlig telefon, internett, butikk, andre mennesker (bortsett fra en mutt fyr), teve, bøker, ja kort sagt alt som gjør livet verdt å leve. Hvis du kjenner med deg selv at du ikke har samme utgangspunkt som meg, synes jeg du skal lese boken. For jeg tror det kan være en god bok selv om jeg fikk den helt i vrangstrupen.