Kjelsen_AndenErLosÅnden er løs!
av Reidar Kjelsen
Cappelen Damm 2009
73 s

Hassan går på geniskolen. Han vil lære å bli lampeånd, og det er faktisk en treårig skole for å bli sertifisert ånd. De andre elevene får sertifikat og gullampe. Men Hassan stryker og stryker. Så mye stryker han at rektor til slutt har fått nok og inngår et kompromiss:

Rektor rakte ham ei sliten arbeidslampe. Og et diplom.
”Imitert bronse,” sa rektor.
”Tusen og én takk!” sa Hassan.

Hassan skal få prøve seg som ånd, og hvis han oppfører seg, har han løfte på en ordentlig lampe. Det er en klassisk begynnelse med rom for en god spenningskurve. Men Hassan blir liggende lenge i en øde ørken, og det er først elleve hundre år senere at lampen endelig får en ny eier. Uheldigvis er dette Rubin Elias av Gyldenstrøm, sønn av Grev Gunnar av Gyldenstrøm, hvis jobb er å sitte rolig på toalettet og skite penger dagen lang. Rubin er hans øyensten og bortskjemt som bare det.

”Kjære alle sammen!” ropte han. ”Mitt navn er Hassan, og jeg tilhører åndseliten!”

Her viser boken en av sine styrker. Det gode språket i boken krydres med artige ordspill og konkretiseringer av abstrakte uttrykk som å skite penger eller at Rubin er farens øyensten. Det er fin symbolikk i boken. Den bortskjemte Rubin er vant til å få alt – selv uten å peke. Da virker det meningsløst å skulle benytte seg av det som for veldig mange høres ut som litt av en ønskedrøm, nemlig en lampeånd.

Men når det begynner å gå nedover, både for Hassan og Rubin, finner de selvsagt sammen. Den utradisjonelle ånden har gjort Rubin arveløs da han beordret faren til å slutte å bry seg om sønnen. Kastet på gaten, uten venner, uten magiske krefter og langt hjemmefra, må de jobbe sammen for å finne moren til Rubin, tidligere i boken omtalt som grensesettende og tradisjonell – med andre ord normal. Historien er ikke grensesprengende intrikat, men det er original så det holder og lett å følge.

Kanskje kan man si at boken er talerør for tradisjonelle verdier som omsorg, grensesetting, ærlighet og hardt arbeid. Likevel er den progressiv i det at den bruker banneord og ungdomsspråk, ikke bare i replikkene, men også i kommentarene rundt.

To timer tok det før de fant en veggmontert telefon. Det så ut som noen seriøst hadde forsøkt å fjerne den, før de plutselig innså at det ikke var verdt bryderiet.

Tegningene er kule. Jeg tror kanskje helst gutter vil falle for dem (bygget helt subjektivt på min egen barndom), og det er bra. Ånden er løs! er en bok som ikke er redd for å vise hud eller snakke ungdommens språk. Jeg synes ikke den sjokkerer på noe vis, men den er annerledes. Jeg håper barn og ungdom vil falle for den tilrettelagte sjargongen heller enn å synes at det er teit. Det er aldri godt å si med den aldersgruppen. Men denne boken tror jeg kommer seg gjennom nåløyet.