Bitterfittan 2
Maria Sveland
Roman, Pocketförlaget 2017
Boken ble kjøpt med egne penger
Maria Svelands Bitterfittan (2007, norsk utgave Bitterfitte, 2008) har fått en oppfølger 10 år etter. Jeg leste den første boka for noen år siden etter flere anbefalinger fra venner og kjente, og jeg husker at jeg ble engasjert, at jeg likte boka og handlingen. Jeg skrev til og med om den her på Bokmerker. Bitterfittan handler om Sara som er på vei på ferie alene mens mann og barn er blitt igjen hjemme. Med seg på turen har hun pakket skyldfølelsen over å ikke få det til, ikke klare å være hjemme uten å bli gal, og mens hun er på ferie fortelles det om livet der hjemme, livet med barn, livet som mor, forventningene fra samfunnet og menneskene rundt henne, hele tiden med et både ærlig og humoristisk blikk på sitt eget liv og Livet slik det skal eller skulle vært.
Ti år senere møter vi Sara igjen i Bitterfittan 2 der hun nå har tatt ut skilsmisse. I en leilighet ikke langt unna Saras sitter mann og nå to barn, og de deler på omsorgen, en uke hver, og i uka uten barn søker Sara selskap hos gamle og gode venninner, nye elskere og i tanker om hva samfunnet nå forventer av hennes nye rolle: fraskilt mor med delt omsorg.
Jeg leste Bitterfittan 2 på ferie i Sør-Frankrike, jeg satt ved bassenget i skyggen og skrattlo av Svelands slagferdige prosa og grublet (og jublet) over tankene om kvinnerollen, morsrollen, skildringene av hennes nye liv og reaksjonene hun får over å våge å være fornøyd med å dele omsorgen.
“Så länge jag uttryckte oro och rädsla över min nya situation fick jag medkännande nickningar och förståelse. Men så fort jag började prata om den glädje jag också kände, var det en provokation. Allra värst var det om jag sa att jag såg fram emot att få varannan vecka för mig själv. Barnfri. Få saker provocerade så mycket som en kvinna som uttryckte en längtan som inte inkluderade man och barn. En sån kvinna var en egoistisk kvinna, naturvidrigt. Det gick emot hela kvinnorollen att uttrycka egoistisk längtan och känslor. Den var en känsla förbehållen männen. En man som skiljde sig och hade delad vårdnad fick höra hur fantastisk han var som tog så mycket ansvar. En kvinna som gjorde detsamma möttes av skeptiska blickar og tyst ifrågasättande. Om det dessutom skulle visa sig att hon, gud förbjude, roade sig, kanske rentav träffade älskare, då kunde hon räkna att bli misstänkliggjord som både kvinna och mamma.”
At både tematikken og tankegodset Sveland jobber med i begge romanene om Sara er feministiske og politiske, gjør ikke at boka ikke er lesbar også som roman. Historien om Sara er drivende og velkomponert, i hovedsak på grunn av den beste bifiguren jeg har møtt i litteraturen hittil i 2018: hennes nabo Edith. Edith er en eldre dame, ugift og barnløs. Hun er alltid elegant antrukket og med en evig duft av Chanel No5 rundt seg har hun en fortid som grisebonde, bibliotekar, bussjåfør og psykoterapaut og hun blir en av Saras nærmeste samtalepartnere og etterhvert venninner. De møtes en kveld Sara sitter alene på balkongen med et glass vin i sin nye leilighet:
“En äldre kvinna på balkongen bredvid lutade sig över balkongräcket og sträckte fram handen.
‘Edith heter jag. Du är nyinflyttad va?’
Jeg presenterade mig och berättade att jag bodde här med mina barn, som var hos mig varannan vecka.
‘Grattis!’
‘Till vad?’
‘Skilsmässan.’”
Gjennom samtaler Edith og Sara imellom, Sara og hennes venninner, betraktninger Sara gjør seg om sitt nye liv versus sitt gamle og alt som kan skje i tida etter en skilsmisse, fortelles også en historie om kvinnerollen av i dag, hvor vi er og hvor vi vil. For vil vi ikke alle ha kjærlighet? Men på bekostning av hva da? Og er ikke båndene mellom venner også en type kjærlighet? Hvis A4-livet føles som et fengsel heller enn frihet, skal man da tørre å gå? Kanskje går man til hjertesorg og ensomhet, kanskje går man til løse forbindelser og fri sex, kanskje en salig blanding, kanskje går man til noe man ikke vet hva er før man prøver. Denne boka handler litt om alle disse tinga, men aller mest handler den om vennskap og friheten til å velge. Da jeg leste den ut, gråt jeg og smilte samtidig, og jeg fikk lyst til å lage en button hvor det står “I <3 Edith”. Vi burde alle ha en Edith i livet vårt. En som er både dum og klok samtidig, en som har gått veien før oss og som kan heie mens vi virrer rundt og leiter etter vår egen vei. Men mens vi leiter etter vår egen Edith, så har vi heldigvis Maria Sveland. Begge bøkene hennes anbefales varmt.
Folk kommenterer