På fredager vil du med jevne mellomrom finne spalten Fredagsportrettet her. Vårt første intervjuobjekt er Anne Cathrine Straume, som er litteraturkritiker og journalist i NRK. Hun har en cand. mag. og noen ekstra fag i både nordisk, idéhistorie, edb og fransk fra Universitetet i Oslo, og hun synes eselører er en uting.
Tekst: Kristin Hamran Storrusten
Og hun leser innmari mange bøker. Hun leser i sengen, i sofaen og i gyngestolen, på buss, tog og på stranden. Men på kafé leser hun ikke. Likevel tror hun at hun har lest 2-3000 bøker i sitt liv.
– Sluker du bøker?
Både og. Jeg leser fort, men som kritiker leser jeg hvert eneste ord, og noterer intenst ved siden av.
Hun er medlem i Kritikerlagets jury for beste barne- og ungdomsbok, og leser derfor også barnebøker kontinuerlig. Og med tre barn blir det litt høytlesning også for dem. Hun sier at hun leser ”hva som helst” høyt for barna sine, og har lest alt fra Astrid Lindgren til Rune Belsvik for dem, og mange billedbøker, særlig svenske. Nå går det ofte i serier, som ”Den mørke materien”, ”Skammarens dotter” og ”Harry Potter”, selvfølgelig – og den siste også med simultanoversettelse.
– Liker du å lese høyt?
Jeg leser av og til høyt for meg selv hvis jeg leser på engelsk eller fransk; det hjelper for å høre rytmen i språket. Og lyrikk kan jeg også lese høyt. Men jeg hører ikke på lydbøker, det blir bare sammen med barna i bilen, forteller Straume.
Advarer mot Coelho
Med så mange bøker på samvittigheten må det bli noen favoritter og noen fryktelige opplevelser.
– Hva var den siste boken du anbefalte noen?
Cormac McCarthys The Road (Veien). Den har jeg anbefalt til mange.
– Og hva vil du advare andre lesere mot?
Jeg vil på sterkeste advare lesere mot Paolo Coelho. Alkymisten ble jeg provosert av, her er det mange lettvinte godtkjøpstanker, og enda har Coelho skrevet verre bøker enn den, fnyser Straume.
– Og likevel har du aldri kastet en eneste bok?
Nei. Og jeg vil heller ikke si at det finnes en bok jeg ”aldri skal lese”, fordi jeg fortsatt vil holde alle muligheter åpne.
– Hvilken bok ble du aldri ferdig med?
Stieg Larssons Menn som hater kvinner leste jeg bare et par sider på. Den ble borte mellom mange andre bøker jeg måtte lese ferdig i jobbsammenheng. Så lånte jeg bort boken, og dermed var den forsvunnet, gitt. Og jeg har ikke hatt noe behov for å ta den frem igjen, til tross for varme anbefalinger.
Memorerer sidetall
I disse fredagsportrettene er vi særlig opptatt av lesevaner. Foretrekker du pocket eller hardback?
– Det er hipp som happ, men jeg foretrekker pocket når jeg er på reise.
– Hva bruker du som bokmerke?
Det blir for det meste forlagets vaskeseddel [informasjonen som forlagene sender med bøker til anmeldelse] eller innbretten på bokens omslag. Jeg bruker aldri eselører, det er en uting! Av og til prøver jeg også å memorere sidetallet. Det lykkes ikke alltid, men da får jeg jo lese fine partier en gang til…
– Gråter du når du leser?
Ja, det kan forekomme.
– Hvordan sorterer du bøkene i bokhyllen?
Romanene forsøker jeg å sortere alfabetisk etter forfatterens etternavn. Sakprosa, dikt og barnebøker står mer hulter til bulter.
– Leser du mest skjønnlitteratur eller sakprosa?
Det blir nok mest skjønnlitteratur, men jeg leser stadig mer sakprosa. Kanskje det har noe med alderen å gjøre?
– Leser du krim?
Ikke mye. Jeg likte veldig godt Vidar Sundstøls som fikk Rivertonprisen nylig, men den kan nesten ikke karakteres som krim. Hurra for ham likevel!
– Og andre sjangere, da? Fantasylitteratur, dikt eller tegneserier?
Jeg skulle gjerne lest flere dikt, men det går litt i rykk og napp. Fantasy leser jeg bare for barna.
Tegneserier blir det også lite av. Av og til leser jeg et donaldblad for å koble helt av, eller titter på Pondus, uten å ha ork til hele.
Bøker på liv og død
– Finnes det et bokunivers du skulle ønske du levde i?
Det blir umulig å svare på, for det finnes så mange forskjellige virkeligheter og tider som beskrives. Men nå er ikke min egen bok (les: liv) så verst, det heller…
– Hvilken bok vil du ha i baklommen når du dør?
José Saramagos Dødens uteblivelse. Det er en original og humoristisk roman om liv og død.
Hva, er ikke vaskeseddelen på boka baksiden av omslaget, altså der boken er omtalt? Da har jeg trodd feil i 10 år.
Ellers, takk for fin blogg!
Ja, det trodde jeg også. Tror jeg lærte det på barneskolen. Synes å huske at vi i norkstimen skrev vaskesedler til bøker vi likte. Men kanskje det er et mer generelt uttrykk for en kort omtale av en bok?
Okei. Fra ordboken:
Vaskeseddel – seddel som forlaget sender med en ny bok til bokhandlere og aviser, med en kort forhåndsomtale av innholdet i boka; kort forhåndsomtale av en film fra utleiebyrået.
Da er det vel sant, da. Hvilken uvitenhet! Jeg skylder på norsk skole. Eller kanskje helst på utdanningsdepartementet. Det er så moteriktig.
Jeg blir litt glad av at noen advarer mot Coelho. Mulig det er et tegn på at jeg er fordomsfull – men jeg blir glad likevel. (Dessuten har jeg lest ham. «Veronica vil dø». Pføy!)