Jeg leser en bok. Hovedpersonen dør. Jeg blir sur. Har jeg lov til å si at forfatteren gjorde feil i å drepe karakteren? Det kan også være en brist i symbolikken så vel som et ufullendt handlingsforløp som irriterer meg, og jeg tenker at ”her har forfatteren tatt feil avgjørelse”.
Hamsuns originalmanuskript til Landstrykere.
I utgangspunktet har jeg ikke mye jeg skulle ha sagt. Det er ikke mitt univers, og det er bare én person som kan forandre handlingen, nemlig forfatteren selv. Eller kanskje ikke. Hva med foreleggeren. De gode vennene som fikk lese boken på forhånd og gi kommentarer. Et manuskript som sendes inn, er aldri helt ferdig. Det gjenstår alltid flikking, retting og stryking før det endelige resultatet går i trykken. Forfatteren er aldri alene om å ta alle avgjørelsene.
Før i tiden var det ikke uvanlig at forfatterne redigerte litt på boken selv etter at den var utgitt. Knut Hamsun var en forfatter som kunne forandre på store deler av bøkene sine fra førsteutgaven til den neste. Han kunne droppe hele kapitler eller føre til setninger her og der. I mange tilfeller har det løftet bøkene enorm, og ting som var for åpenbare eller banale er rett og slett klippet bort. Det er kanskje derfor det er så spennende å eie en førsteutgave av et verk fra 1800-tallet.
Men det ikke helt uproblematisk å drive slik redigering. For hvilken bok er den riktige? Og svekker det ikke boken og forfatterens troverdighet når handlingen endres? Jeg kan ta Noras sorti i Et dukkehjem (1879) som eksempel. I Norge slo denne slutten svært godt an. I Tyskland not so much. Faktisk ble tyskerne så sure at Ibsen endret stykket slik at Nora i siste scene røres av en morskjærlighet så sterk at hun ikke klarer å reise fra mann og barn. Et voila – det tyske publikum er fornøyd. Men hele symbolikken i stykket er endret og peker i motsatt retning. Heldigvis har også tyskerne i ettertid fått sansen for den samme slutten som vi.
Til syvende og sist er det forfatteren som har mest makt over sitt eget verk. Og denne makten må brukes med varsomhet. Dersom man skaper noe, må man også sørge for å ta hensyn til de uskrevne regler om forventning, sjanger og symbolikk som ligger i det litterære univers. Jo da, jeg har lest Derrida. Jeg vet at slike regler ikke egentlig finnes. Men de gjør det likevel, så lenge vi forventer at de finnes.
Det finnes ingen fasitsvar på hvordan er bok skal være, men det finnes likevel god symbolikk og dårlig symbolikk. Akkurat som jeg nå forsøker å få denne teksten til å gi mening og henge sammen for å formidle et poeng, må skjønnlitterære tekster gjøre det samme. Da mener jeg faktisk at jeg har rett til å si at forfatteren kan ta dårlige avgjørelser i sin skriving. Det er interessant å se at store forfattere som Hamsun har valgt å rette opp i slike småfeil etter utgivelse. Kanskje hadde det vært artig om også dagens forfattere turde å gjøre det samme? Se for deg twittermeldingen fra Jan Kjærstad:
«Har skrevet bok. Er dere fornøyd? Lurer på å endre slutten. Forslag?»
Interessant post! Bare noen rettelser på dette med Ibsen: Den opprinnelige slutten på et Dukkehjem slo ikke bare godt an i Norge heller, særlig ikke blant konservative anmeldere. Selv om de fleste likte stykket, ble mange opprørte over slutten.
Da Ibsen lagde en alternativ slutt, var det fordi han fryktet at oversetteren ville gjøre det, og det på en mye dårligere måte. Han syntes det var en voldsdhandling mot stykket, men det er tydelig at han forsøker å vare noe av symbolikken Han lot Nora bli – men under tvil – hennes siste replikk er: «Oh, this is a sin against myself, but i cannot leve them.» Altså, at hun ble for barnas skyld.
Men den alternative slutten gjorde ikke noen stor suksess i Tyskland. Det ble reist protester mot at stykket ble spilt i forvrengt versjon, og så ble det spilt med den opprinnelige slutten likevel.
(Kilder: http://ibsen.net/)
Takk for gode tilføyelser.
Det er sant at anmelderne på den tiden sort sett aldri likte Ibsens stykker sånn med én gang. De måtte ha litt tid på seg før de lærte å like de sære greiene han skrev. Men et dukkehjem var ikke det stykker som ble verst mottatt. Jeg tror de sene stykkene som Byggmester Solnæss og Hedda Gabler skapte mer furore. Tenk det!
Spennende innlegg. Jeg tror faktisk jeg ikke har tenkt på dette i det hele tatt, at forfatteren kan ta feil :) Har alltid tenkt at det er en enveiskommunikasjon der forfatteren sier nøyaktig det han/hun vil fortelle, og at jeg bare er mottakeren og ikke har noe å si. Jeg «kjøper» historien eller så lar jeg være. Men nå satt du meg på andre tanker. Kanskje forfattere skulle ha laget egne blogger hvor de kunne få tilbakemeldinger på evt. endringer i boka?
Hva mener du egentlig med god og dårlig symbolikk? Kanksje er det ikke en romans oppgave å formidle et poeng på samme måte som en sakprosatekst må det. Når det kommer til kunst og litteratur er jeg faktisk fullstendig mot demokrati. Selvsagt skal konsulenter og redaktører komme med sine velbegrunnede råd, men forfatteren eller kunstneren bør selv ta de endelige avgjørelsene.
Men når det er sagt er det spennende å se for seg andre handlingsforløp enn det fortellingen/romanen legger opp til. Og selvsagt kan man være uenig med forfatteren, det er jo noe av det som kan skape spennende diskusjoner omkring et verk.
Med god og dårlig symbolikk mener jeg at handlinger, replikker og kommentarer i en bok er med på å forme en slags symbolikk eller tematikk.
Et ideal må da være at elementer i boken ikke skal bryte med denne symoblikken i en slik grad at de føles umotiverte eller meningsløse. I slike tilfeller mener jeg at handlinger eller replikker kan være feilplasserte eller rett og slett overflødige. Da blir symbolikken dårlig.
Gir det mening?
Jeg har selvsagt veldig respekt for de aller fleste forfattere, for de lager kunst jeg bare kan drømme om å få til. Men noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde vært til stede i skapningsøyeblikket for å si min mening …
Bøker skrevet som komite blir sjeldent gode. Det betyr selvsagt ikke at forfatteren alltid har rett i valgene hun tar, men det er nå forfatteren som har skrevet boka, så hun må nesten få siste ord.
Jeg liker det når karakterer dør jeg. Føles alltid litt rart at hovedpersoner skal være immune. Hvis det tjener fortellingen og tematikken bør ikke protagonisten bli spart for å spare leserens følelser.
Har lest et par bøker der «hovedpersonen» døde lenge før slutten. Det fungerte veldig bra, og at jeg ble sint da personen døde betyr bare at det var godt skrevet.