Stille dager i Mixing Part
av Erlend Loe
Cappelen Damm 2009
204 s.

Jeg har aldri likt bøkene til Erlend Loe. Jeg anerkjenner at han er morsom, men jeg blir i grunnen dårlig av å lese bøkene hans. Det er noe med tematikken rundt den ynkelige mannen som ikke får orden på livet sitt, som jeg rett og slett ikke orker å høre om. I tillegg går den naivistiske stilen meg på nervene.

Denne gangen er imidlertid det ynkelige tonet ned, og det naivistiske blir en naturlig del av sjangeren fordi nesten hele boken er skrevet i dialogform. Resultatet er at jeg sitter igjen begeistret. Jeg har også ledd høyt i offentlighet.

Hovedpersoner i boken er Nina og Bror Telemann, et ektepar på ferie i Garmisch-Partenkirchen (som blir til Mixing Part i et primitivt oversetterprogram på dataen). Hun er begeistret for Tyskland. Han kan ikke utstå landet og forbinder det først og fremst med å være nazismens fødeland. Men dette utgjør bare en liten del av de utfordringene paret møter når ekteskapet begynner å skrante i løpet av ferien.

Telemann er dramaturg, men drømmer om å skrive det store teaterstykket som skal forandre verdens syn på teater. Problemet er bare at han ikke synes å forstå hva teater er selv. Derfor prøver han seg frem, og de rareste ting blir plutselig teater i hans øyne.

Kreft er teater.
Er det?
Åja, er du gal. Det er ikke mye som er mer teater enn kreft.

Samtidig som Telemann leter etter hva som er teater, går sønnen Berthold rundt med en liten hobbyfilosof i magen. Det er bare synd at faren ikke ser det. For Telemann er i det hele ganske så fraværende. Revet mellom teateret og en dyp og primitiv forelskelse til kjendiskokken Nigella Lawson, blir han mer og mer bisarr og irrasjonell i sin oppførsel, noe som går konen Nina på nervene.

Telemann … jeg liker ikke å måtte si dette, men …
Men hva?
Jeg tror jeg er i ferd med å bli allergisk.
Allergisk?
Ja.
Mot hva?
Deg.

De korte, manusaktige replikkene står godt i stil til Telemanns jakt på teateret. Og de klarer seg fint på egenhånd. Helt nakne, uten kommentarer, signaliserer de en butt dialog mellom de to ektefellene. På den ene siden blir det komisk, på den andre tragisk. Men like fullt virkelighetsnært; i det virkelige liv finnes kun replikkene, ikke kommentarene rundt.

Det er mesterlig, spør du meg. Loe skildrer samlivet mellom Nina og Telemann realistisk, men ikke uten et visst innslag av underlige og til dels ubekvemme hendelser. Boken trenger seg på uten å bli for tung, og jeg merker at jeg koser meg med å fundere på teaterets natur sammen med Telemann.

Jeg er redd Stille dager i Mixing Part av mange kan komme til å bli sett på som et mindre kapittel i Erlend Loes lange forfatterskap, men for meg er dette høydepunktet. Jeg har i grunnen ikke noe i mot å lese boken om igjen. Kanskje allerede i morgen.