Luremus
Elin Rise
Roman, 265 sider
Cappelen Damm, 2011

For nesten ti år siden utkom Pornopung av Mads Larsen – den rosa boken om gutter og sjekking, om å løfte jenter på dansegulvet og å lengte etter å skrive inn navn nummer 123 på lista over jenter hovedpersonen har ligget med. Nå skriver vi 2011 og Elin Rise utgir en bok om «å finne den rette. Med andre ord en roman om frustrasjon, forelskelse, noia, overanalysering – og sex.» (sitert fra baksiden av Luremus) Som den pripne delen av redaksjonen brettet jeg opp ermene, åpnet bokpermene og begynte å lese. Det er mye frustrasjon og overanalysering, og veldig lite forelskelse og sex i Elin Rises fortelling om Siwa, eller Siw Anette som hun egentlig heter. Forfatteren sier at hun har hentet mye inspirasjon fra venninner og egne erfaringer, og det kan jeg tenke meg – det er en skikkelig jentebok, full av flaue sexhistorer, sjekkehistorier, kjærestedrømmer og dating. Siwa skal ikke ha sex igjen før hun finner den rette, så alle hun ender opp med å ta med seg hjem fra byen må gå uten å ha fått seg noe. Derfor tittelen, og kallenavnet, Luremus.

Pornopung handler om en guttegjeng som sjekker damer som sport, ingen ser etter den store kjærligheten, det er Det Store Knullet de vil ha, og triksene er mange for å få det til. Boka til Elin Rise har også med en del av disse guttene, akkurat som at ethvert utested fortsatt kryr av dem, vi har alle møtt dem, noen av oss har blitt med dem hjem, noen har til og med klart å bli forelska i dem og noen ytterst få har klart å få dem til å bli forelska tilbake. Luremus er boken om et oppdrag – oppdraget om å finne Den Perfekte Mann, Den Perfekte Faren Til Mine Barn, Drømmeprinsen, og alt skal skje innen Siwa fyller 26. Det sier seg selv, hun trenger 3 år for å se at det faktisk er Drømmemannen, så trenger de 3 måneder for å prøve å bli gravide, og så tar det 9 måneder før det blir et barn, og vips, så er hun Den Perfekte Mor som 30-åring. Ikke et sekund senere. Kanskje er det et overdrivelsesgrep for å forsterke den komiske effekten, men jeg blir virkelig bare stressa av Siwas evige jakt på Drømmemannen som overskygger alt annet. Det er ikke gøy å gå ut på byen og møte nye folk, det er en jobb, en jakt, noe hun må lide seg gjennom for å finne Den Perfekte Ektemann så hun kan slappe av og begynne å leve.

«[…]Når skal dere møtes igjen?»
Jeg tenker meg om. Vi gjorde vel egentlig ingen avtale om å møtes igjen, men det var fordi han skulle bort. Eller?
«Vet ikke, han dro på turné nå, men jeg regner med at han ringer så fort han er hjemme,» svarer jeg, men føler meg ikke helt overbevist.
«Ok, men ikke lås deg helt til ham. Jeg vet hvordan gutter er på turné. Det er nok av damer inne i bildet, for å si det sånn.»
Plutselig føler jeg meg ikke så lett og svevende lenger.
«Men han ba meg om å ikke finne noen andre mens han var borte.»
Det må da bety noe. Det må jo Øystein også skjønne.
«Så bra, bare ikke begynn med barneplaner allerede.»
Bildet av vår lille sønn som Klatremus begynner å falme.

Alle mennene Siwa møter, jakter på, finner, blir introdusert for er fremtidige ektemenn, og jakten overskygger alt annet – hun er hjemme hos noen for første gang, og hun ser på stua og tenker at det er bra han ikke har så mange ting, for da blir det plass til hennes. Hun dater en mann med litt mange tatoveringer og tenker at de heldigvis kan fjernes med laser, for faren til hennes barn skal jo egentlig ikke se sånn ut. Akkurat som da jeg leste Pornopung og ble skremt av at det finnes gutter som tenker sånn, så blir jeg skremt av at det finnes jenter som tenker som Siwa. Hun er et år eldre enn meg, er dette fremtiden min? Vil jeg på min neste date lure på om fyren vil bli en god far og se kjekk ut i dress? Er dette sånn vanlige jenter tenker?

Språket i boka er muntlig og lettlest, historiene er noen ganger morsomme, og noen ganger ser jeg at de skal være morsomme selv om jeg ikke synes det. Det er helt klart underholdningsverdien som står høyest i en slik utgivelse. Jeg vil tro det er viktigere for Rise å fortelle en historie, enn hvordan den fortelles, og hovedleseren av chick-lit og underholdningslitteratur deler den oppfatningen. Det er ikke skrivekunst vi har foran oss her, og det er heller ikke forventet. Gjenkjennelsesfaktoren er muligens høy for noen, men jeg tok meg i å få et innblikk i en verden jeg ikke kjenner til: Verdenen der de giftegale damene bor. Siwa minner kanskje litt om Gigi, hovedpersonen i min store guilty pleasure-film He’s just not that into you – og kanskje kan boka anbefales til de som liker den og andre sånne filmer. Men Justin Long spiller ikke i Luremus (selv om jeg noen ganger tok meg selv i å fantasere om at Siwas wingman, Øystein, deler utseende med Justin), så kanskje sammenlikningen stopper med Gigi.

Jeg er nok ikke den rette leseren for denne boka, selv om jeg ser Sex & the city, alle sesongene, minst en gang i året, så er livet mitt langt unna det som beskrives i Luremus. Selv på mitt mest overanalyserende, så når jeg bare Siwa til anklene i hysteri – heldigvis! Der Pornopung ble lest av både gutter (for sjekketriks) og jenter (av nysgjerrighet), så tror jeg nok at Luremus vil tiltrekke seg flest kvinnelige lesere – og det selv om forsiden prydes av en stram jenterumpe. Kanskje er det like greit, for der jeg ble litt skremt av Pornopung, så tror jeg kanskje menn vil rømme landet om de får vite at det finnes kvinner som fantaserer om giftemål etter at de har blitt påspandert den første drinken en sen fredagskveld. For jeg tror på at de kvinnene finnes. Jeg har bare ikke møtt noen – enda.