Etter å ha kommet hjem til Bergen fra København, oppsøkte jeg så fort jeg kunne noe av det jeg hadde savnet mest: det deilige biblioteket i Bergen.  Gleden i igjen å gå amok i hyllene – låne med meg mer hjem enn jeg noensinne vil klare å lese i løpet av en måned (men med en stadig optimisme om at det er noe jeg vil klare) Siden jeg var der sist, har de bygget ut, pusset opp, og en hylle jeg ikke har viet spesielt mye oppmerksomhet før, lyste plutselig opp. Hyllen med tegneserieromaner. Tegneserieromaner eller graphic novels på engelsk, har jeg alltid interessert meg for, men aldri helt tatt fatt i å lese mange av. Jeg tok en god bunke av dem med meg hjem, og her er fem av dem jeg har lest, og likt godt. På flere måter passer de perfekt til min sommerlesning. Deilig å kunne sitte seg ned på en kafé i en times tid og fullføre en drivende fortelling over en kopp kaffe. Perfekt!

En av de første tegneserieromanene jeg plukket opp var Marjane Satrapis Persepolis, som jeg har villet lese lenge, og som Axel har tidligere anmeldt her på bokmerker. Men jeg vil også trekke frem Kylling med svisker, hvor jeg synes at Satrapi i enda større grad eksperimenterer med fortellerstemmen, med hva hun velger å vise gjennom tegneserien. I Kylling med svisker befinner oss i Teheran i 1958, og følger de siste dagene til Nasser Ali Khan, en musiker som får sitt instrument, en tar, ødelagt, og som i sorgen over ikke lenger kunne spille taren sin, bestemmer seg for å dø. Vi følger han så i de siste åtte dagene han lever, og får et innblikk i hans liv, og i en ulykkelig kjærlighetshistorie.

Nylon Road av Parsua Bashi er også en selvbiografisk fortelling, som har mange fellesstrekk med Persepolis. Bashi er av samme alder som Satrapi, skriver og tegner om det å ha vokst opp under og etter  revolusjonen i Iran i 1979, og endringene det førte med seg. Boka er formet slik at Bashi i nåtid, hvor hun bor trygt i Zurich, blir møtt av ulike versjoner av seg selv som hun har forsøkt å gjemme vekk. På mange måter har boka likhetstrekk med Persepolis, men jeg synes det var virkelig interessant å få enda et innsyn i hvordan det har vært å være i Iran på 80-tallet.

En av tegneserieromaners fordeler er hvordan de kan ta opp tunge temaer på en lettilgjengelig måte, og det er noe jeg føler Guy Delisles Pyongyang – en tegnet reise i Nord-Korea virkelig klarer å få til. Delisle bor tre måneder i Pyongyang for å jobbe med et animasjonsstudio der, og gjennom en enkel svart hvitt-strek får en et innblikk i hvor totalt underlig det nordkoreanske regime egentlig er.

 

Make me a woman av Vanessa Davis innehar ikke den politiske faktoren på samme måte som de andre tegneserieromanene jeg har lest denne sommeren. Her er det mer selvbiografiske bruddstykker og episoder fra hverdagslivet til Vanessa, blandet med fortellinger om hvordan det har vært å vokse opp med jødisk bakgrunn i Florida. Her ligger et par sider av boken hennes ute på nettet, for å få en liten smakebit.

Coco Moodysson, konen til Lukas Moodysson, har gitt ut Aldrig godnatt, en selvbiografisk oppvekstfortelling (igjen) om hennes oppvekst i Stockholm på åtti-tallet. Det kretser hovedsakelig rundt Coco og bestevenninnen Klaras ønske om å starte punkeband, om det første kysset, første gang alt for full, første gang de hørte på akkurat dét albumet. Med en søt strek og fortelling om å være punkete og forelsket, anbefales Aldrig godnatt virkelig.