På vegne av venner
av Kristopher Schau
Oktober 2009
91 s.

På vegne av venner var en bok jeg følte meg trukket mot første gang jeg hørte om den. Jeg visste at jeg måtte lese denne snodige, lille saken som inneholder tv-kjendisen Kristopher Schaus nedtegnelser av en rekke begravelser han gikk i våren 2009.

Det er på sett og vis en deprimert Kristopher Schau vi møter i boken. Han er arbeidsløs og på jakt etter et prosjekt. Etter å ha lest en artikkel i Aftenposten om kommunale begravelser, bestemmer han seg for å gå i de begravelsene som ingen andre husker. Han vil være den eneste til stede. For, som han sier:

Man skal ikke være alene på veien ut. Det skal man bare ikke.

Før jeg åpnet boken, lurte jeg på mange ting – praktiske og ideologiske. Hvordan oppfører man seg som eneste deltaker i en begravelsesseremoni? Det må et modig menneske til for å tørre å ta tak i denne problematikken. Man skal også være svært modig for å gå i begravelser til fremmede mennesker. Jeg lurte også på hvordan disse ensomme menneskene var. Hvordan har de havnet slik – uten noen andre? Boken gir oss svar.

Jeg liker sjangeren. Den er på et vis skjønnlitterær, til tross for essaystempelet, og Schau bruker virkemidler som metaforer og beskrivelser for å bygge opp stemningen. Det meste er likevel hans spontane reaksjoner på situasjoner og de tankene han gjør seg der og da. Kanskje er det også derfor jeg sluker boken. Jeg blir sugd inn i stemningen og problemstillingen og klarer ikke å legge boken fra meg.

Schau peker på noe jeg synes er interessant – hvorfor blir vi trist og andektig bare vi hører ordet begravelse? Han forteller om drosjesjåføren som skur av radioen på vei til gravlunden, og kjenner selv på dårlig samvittighet for å diskutere transport med begravelsesbyrået like etter seremonien. Det er på mange måter irrasjonelle følelser som slår inn, men de er like fullt til stede. Noen ganger er han på gråten selv om han ikke kjente den avdøde.

Det er ikke mer som skal til for å få den bedritne klumpen i halsen. Den lille detaljen om at hun likte å ta seg en røyk, og den lille, men allikevel kjempestore, historien om juletresalget, og Solveig som løp ut med kaffen for å varme mannen hun var gift med. Og så kan man se henne for seg, og like henne, uten noen gang å ha møtt henne.

På vegne av venner handler like mye om konvensjoner, normer og oppførsel som sorg og død. Den viser hvordan vi reagerer på uvante situasjoner i møte med høytidelige ting som død og religion. Kristopher Schau slutter å gå i kommunale begravelser etter fire måneder. Han føler seg blasert på et vis, og klare ikke lenger å fokusere på den avdøde når han er til stede. Selv synes han det er dumt at han ikke klarte å holde ut et år. Jeg tror jeg kan forstå det.

Idiot. Det er det jeg er. Skulle ønske jeg aldri hadde vært på tv. Skulle ønske jeg ikke hadde kinnskjegg. Skulle ønske jeg ikke var så høy. Dette var deres stund i sorgen, og der har ikke en lang, dustete mediefigur som meg noe å gjøre.

Boken snakker ærlig til meg, og den er interessant. Det skal sies at dette ikke er deprimerende lesning. Til tider er boken ganske morsom i sin beskrivelse av små hendelser. Blandingen av fakta og stemningsfulle beskrivelser gjør det hele nært og virkelig, også for leseren. Tøffe Kristopher Schau viser følelser og utilstrekkelighet, og det gjør godt.