1. Hva kjennetegner den perfekte sangtekstlinje? Kulhet. En avslappet treffsikkerhet, en slagferdig indifferens. Tyske Tomte: ”Ich entschuldige mich für alles / was ich in Trümmern hinterließ / aber nicht für meine Bildung / und nicht für dieses Lied / wenn der Beat losgeht.” (Betydning oversatt: jeg unnskylder meg for alt det jeg har etterlatt i ruiner, men ikke for dannelsen min og ikke for denne sangen, når beaten setter i gang). The Drums: ”And I believe / that when we die, we die / So let me love you tonight / let me love you tonight”. Robyn for evig og alltid: ”Now what, your jaw has dropped / Until the music stop, you know / I still run this thing like a dancehall queen / I really don’t want no hassle”.

 

 

  1. På den annen side noe lengtende og insisterende. Det motsatte av kulhet, en stille desperasjon. Følelsen av at noe står på spill. Veronica Maggio er dronningen av intense sommerflirter og fester der du ikke vil gå hjem alene. ”Dom stänger men ingen bryr sig / Blir blind när alla lampor lyser / Mm, det här är värt att dö för / Jag tror mitt hjärta blöder”. Daughter treffer det å være hjelpeløst forelsket i noen. Og selv man vet at personen ikke er bra for en, er man avhengig av rusen et hvert lite kjærtegn gir. ”I’ll do whatever you say to me in the dark / Scared I’ll be torn apart by a wolf in a mask of a familiar name on a birthday card”. Dillon treffer meg midt i magen når hun (i mitt hode) synger om oppløsende forhold som man desperat klamrer seg til, selv om det ikke gjør annet enn forferdelig vondt. ”Your flesh against mine / You fletch your teeth, i’ll fletch mine / Up the staircase / Despair case”.

 

 

  1. Skillet mellom banal og genial er hårfint. “I want to buy you something / but I don’t have any money / But I don’t have any money” synger the Drums og det er så bra. Noen av de kuleste sangtekstene består av tre-fire enkle ord. De må bare repeteres nok ganger, som Bonaparte: ”You know too much, too much, too much, too much, too much, much too much too much, too much too much…”. Noen ganger ligger forskjellen på banal og genial ikke i teksten selv, men i ironien. ”I’m a hustler baby / That’s what my daddy’s made me”. Simian Disco Mobiles tekstlinje er i seg selv grusom, men nettopp derfor genial i riktig kontekst.

 

 

  1. Lyden av tapt ungdomstid i ”forever young, / I want to be forever young. / Do you really want to live forever. / Forever, or never”. Jeg hører på The Suburbs. Det er ikke min egen ungdomstid jeg ser tilbake på med en nostalgisk ømhet, men kjæresten min sin. Han som kom flyttende til et nytt sted som trettenåring, hadde skulderlangt hår, gikk på fest, fikk sin første kjæreste, slutta på gitarundervisning, kjøpte seg elgitar og begynte i band. ”You always seemed so sure / That one day we’d be fighting / In a suburban was / Your part of town against mine / I was you standing on the opposite shore / But by the time the first bombs fell / We were already bored / We were already, already bored”.

88600004

 

  1. Et paradoks: På yndlingsalbumet mitt – Bon Iver av Bon Iver – skjønner jeg ikke teksten. Jeg har hørt det kanskje tusen ganger. Jeg har sittet med teksten foran meg, men ordene gir ingen mening. Finner ingen kobling i hjernen. Teksten er som en vev det er umulig å trenge gjennom. Er det derfor jeg aldri blir lei?

 

 

  1. Jeg leter etter det samme i en sangtekst som i en god bok. Tekstlinjer som treffer meg der jeg er. Som setter ord på en situasjon, en stemning, en følelse eller et kaos av dem. Den siste dagen på folkehøgskolen. Sigurd Julius og Mathea som sang ”Sku ønsk vi kunnj vær / dæm vi va / da vi / ønska vi va / dæm vi e / no.” Jeg gråt hele veien hjem fra Melhus og resten av den sommeren. I Bergen, da vi hadde vondt i hjertet og kom, kom, kom i taxien i trappen, i heisen, i hallen. Ved kjøkkebordet i korskirkeallmenningen der jeg spiste frokost og pekte på meg selv mens Kaizers sang ”Sjå på deg nå, sjå på deg nå / Sjå på deg nå / Sjå på deg nå!” Eller i Berlin, der vi sang ”Guten Morgen Berlin” og ”du kannst so schön schrecklich sein” og ”deine Nächte fressen mich auf”.

 

 

  1. Og samtidig er denne identifikasjonen nesten vilkårlig. Jeg får alt til å passe. Jeg begynte på et postkortseminar og alle sangene handlet plutselig om deg. ”Come into my world I’ve got to show / Show, show you / Come into my bed, I’ve got to know / Know, know you” på veien opp til kunsthistorisk institutt hele den høsten og vinteren avstandsforelsket og sikker i min sak. ”I feel it all” på vei til s-banen ved Hermannstrasse etter mitt livs første, andre og tredje date. “Nobody said it was easy, no one ever said it would be so hard” på sort laken i senga di. Da vi var blitt kjærester i leiligheten din og du satte på The first day of my life. ”Yours is the first face that I saw / I think I was blind before I met you”. Nå kan jeg ikke høre den uten å gråte. Da sommeren var slutt og jeg var utålmodig i Bergen og du var i Berlin og skrev “And I told you to be patient / And I told you to be fine / And I told you to be balanced / And I told you to be kind”. Da vi flyttet sammen litt for tidlig og ble kjent med hverandre på godt og vondt. “Can you turn the TV down? / You should know me better than that / There’s too much crying in the sound / I should know you better than that”. Jeg gråt på flyet fra Berlin til Timber Timbre da jeg trodde det var slutten i fjor vinter. “I just wanna change your mind”.

 

 

  1. Dette har skjedd meg mange ganger: jeg har hørt en låt på radio eller i en butikk og spontant sunget med. Teksten har formet seg i hodet, men jeg har ikke kunnet si verken artistens navn eller tittelen på sangen. Teksten er lagret i kroppen, den har sin egne hukommelse. Demente som kan si verken ja eller nei, synger rent og klart hvis de får høre begynnelsen av en sang de har kjent godt.

 

 

  1. I Andrew Birds Imitosis fant jeg igjen Stine Pilgaards og Frøydis Sollid Simonsens blanding av biologi og følelser som traff meg sånn. Menneskets posisjon som kroppslige og biologiske – samtidig uavhengige reflekterende og følende vesener. Denne ubestemmeligheten som opptar meg både i akademisk kontekst og rent personlig. “We were all basically alone / And despite what all his studies had shown / That what’s mistaken for closeness / what just a case of mitosis”. Alt kommer sammen, blir forbundet, gir mening. Veronica Maggio har så rett, «det handlar om dig, det handlar om mig».