Selv om det er flott med lange romaner, komplekse setninger, intrikate handlingsforløp og gode fortellinger, er det, som med mye annet, også i litteraturen gjerne små ting som utgjør den store forskjellen.

I livet: kompisen som kommer innom med en kopp kaffe akkurat slik du liker den, fordi han vet at det er nettopp det du trenger akkurat da/ Bestevenninna som kjenner det i magen når du ikke har det bra, som ringer og sier «Kan ikke du ta en tur hit da? Jeg har redd opp ekstrasenga og har en haug med sjokolade»/ Den andre bestevenninna som sier «du kan ikke la dette fortsette» (på en sånn måte at du plutselig virkelig forstår det selv) / Møte et blikk, få et smil som treffer kriblesenteret i magen / Sitte på trikken og få en sms fra akkurat den du satt og tenkte på, hvor det bare står «du er den fineste jeg veit om.»

I litteraturen: den ene linja, det ene diktet, det ene avsnittet, det ene kapittelet som bare griper tak rundt hjertet ditt med store bokstavhender, som med vokalene / kommaene / konsonantene / punktumene / rytmen sin gjør at du må trekke pusten helt ned eller slippe lufta helt ut og innser at verden nok ikke er heeelt som du trodde.

Her kommer noen sånne linjer. Kanskje gir det deg lyst til å lese mer fra bøkene de er henta fra?

jeg har ikke lært noe siden jeg lærte å lese

(Den mest tenkelige av alle verdener, Ingvild Burkey)

iblant er hjertet mitt en hel kirkegård
noen blåste ut månen og stjernene
forlot meg i mørket

(Skriv ferdig boka om livet ditt, Linda Klakken)

Jeg innser endelig klart
hvor ussel 
min kjærlighet
er for deg

(Århundrets kjærlighetssaga, Märta Tikkanen)

Man sover i et mareritt. Man glir fra rommet til drømmen, 
innholdet er det samme.

(Overskuddet-fabrikken, Leslie Kaplan)

Regnet ramlar. Regntid varar. Vi har det best innandørs.

(Den beste hausten er etter monsun, Mette Karlsvik)

Jeg fester håpet i skrivingen, skrivingen som trekker hjertet ut av meg, gang på gang.

(33, Kjersti Annesdatter Skomsvold)