Den beste låta
Antologi
red. Harriet Karoliussen
Cappelen Damm, 2009

Under Øyafestivalen i år tok jeg turen innom et av Vinduets arrangementer. Det var lørdag og det regna velvokste hunder og katter. En god anledning til å holde seg under tak for å høre på Tommy Olssons opplesning fra antologien Den beste låta. Siden det hele fant sted i et telt uten den store lydisoleringen, ble Olssons ord i større eller mindre grad overdøvd av musikken fra de nærmeste scenene. En opplesning om musikk overdøvd av musikk. Når jeg nå sitter med boka foran meg er det ordene som får dominere.

Tidligere har jeg skrevet om musikk som har gitt meg lyst til å lese. Ved å lese i Den beste låta får jeg heller lyst til å høre på musikk. Redaktør Harriet Karoliussen har i denne utgivelsen samlet et knippe av skribenter og forfattere til å skrive om nettopp den beste låta. Som hun skriver i forordet fikk de «ingen genrebegrensninger på låtvalg eller på skrivemåte. Tanken bak var at om man er begeistret for noe, og skriver om det, så blir det god litteratur.» Om jeg likevel skal prøve å finne noen fellestrekk her kan et av dem være at de gjerne går tilbake til en tidlig ungdomstid, og ofte er det en mer eller mindre betydningsfull forelskelse med i bildet, og ofte er det en innledning hvor det skrives om den vanskelige oppgaven med å velge kun en låt, og at teksten ender opp med å handle om en annen låt enn det forfatteren først hadde tenkt. Gunnhild Øyehaug gjør dette til en del av komposisjonen (forsåvidt en av samlingen mest vellykkede komposisjoner slik jeg ser det), kvalene med å velge slik en gjorde og hvorfor akkurat «All I Want» av Joni Mitchell. Egentlig skulle teksten handle om Tom Waits i et essay i en slags babusjka-komposisjon, men Mitchell kommer stadig og trenger seg på, hun vil ikke slippe taket, men da jeg leste teksten lurer jeg på om ikke denne babusjkaen fikk være med likevel. Etter å ha lest den syns jeg derimot at det er Øyehaug som henger igjen, og at Mitchell har sluppet taket. Resultatet er i allefall at jeg heller vil lese mer av Øyehaug enn å spille en Mitchell-låt.  Stig Sæterbakken har løst problemet med å velge en favorittlåt med å liste opp i overkant av 180 låter etter teksten om Joy Divisons «Heart and Soul».

Noen av tekstene gir inntrykk av å være mer skjønnlitterære, særlig tekstene til Ingeborg Arvola om Buffy Sainte-Marie og Selma Lønning Aarøs om Rolling Stones «Angie», fordi de begge er skrevet i tredje person og samtidig har en tydelig narrasjon.

De tekstene som begeistret meg mest i denne samlingen, var de som kanskje var mindre personlige og desto mer musikkfaglige. De som fikk meg til å virkelig høre Princes «Sign ‘O’ The Times» og Bowies «‘Heroes’» med nye ører, var henholdsvis Jan Omdahl og Torgrim Eggen. Nå skal det sies at undertegnete allerede er svært begeistret for «Sign ‘O’ The Times», og Prince generelt (om man ser bort fra det meste han ga ut på 90-tallet), og teksten imøtekommer denne begeistringen med sin grundige gjennomgang av musikken inkludert teksten, instrumentering, komposisjon, produksjonsforhold og i tillegg en slags historisk kontekst. «Sign ‘O’ The Times er «en febril, dystopisk oppsummering av det den religiøse moralisten Prince ser som en verden i forfall. Et tidsbilde, to år etter Live Aid og to år før Berlinmurens fall – og samtidig en ganske tidlig, presis formulering av en tidsånd vi alle har fått kjenne stadig mer på de siste to tiårene.» Ti år før, ved en høyst tilstedeværende Berlinmur i nærheten ble «‘Heroes'» spilt inn. På tross av alle lovordene som alt er skrevet om denne låta, er det først nå etter å ha lest Torgrim Eggens tekst om den og hørt igjennom den et par ganger til at det går opp for meg at «‘Heroes'» er genial og fantastisk vakker.
 
Så over til Karoliussens påstand om «gir man gode forfattere i oppgave å skrive om noe som gjør dem begeistret, ja da blir det bra!». Jo, etter å ha lest denne boka så kan jeg si meg enig i det, de eneste svakehetene ved utgivelsen er at ikke alle forfatterne var like begeistret for denne utfordringen, og det gjenspeiler seg også i teksten. Heldigvis gjelder dette kun for et fåtall av tekstene. Så det gjenstår bare å si at jeg ønsker meg gjerne flere slike antologier, og om dere har tips til lignende utgivelser, så kom med dem.