Nominasjonene til Bokhandlerprisen 2011 er klare, og på lista finner vi 8 menn og 2 kvinner, 8 etablerte forfattere, en andreboksforfatter og en debutant, 7 romaner og 3 krimbøker. Dagbladet spør: Hvor er barnebøkene? Sakprosaen? Damene? Diktene? Novellene? Og aller viktigst: Hvor er de ukjente navnene? og jeg var en av de som sukket og trakk på skuldrene og tenkte: «Jaja,» da jeg så lista.

Men så kan man spørre seg: Hva er Bokhandlerprisen? Bokhandlerprisen er en pris delt ut av Bokhandlerforeningen. Den er de siste årene drevet slik at alle som jobber i bokhandel nominerer en bok utgitt det aktuelle året av en norsk forfatter, uten noen andre restriksjoner enn nettopp de to kriteriene, og etter en nominasjonsrunde blir det 10 kandidater som man igjen kan stemme på. Det er altså sånn at samtlige bokhandlere i Norge kan nominere en bok, og så stemme på en bok. Hvor mange bokhandlere finnes det i Norge? Hvor mange gidder å nominere, og hvor mange gidder å stemme?

Bokhandlerprisen er på mange måter en folkelig pris. Jeg sier dette fordi det jobber folk i bokhandel. Jeg sier det med den største respekt. Jeg er en av de folka det er snakk om. Mine kolleger er folka det er snakk om, og de jeg kjenner er dyktige folk. En av mine eldste og dyktigste kolleger leste bare underholdningsromaner og krim, men hun solgte Proust og Solstad allikevel med stålkunnskap over alt som hadde kommet ut i Norge de siste 30 årene. Og langs hele Norges land er det sånne bokhandlere, på hjørnet, på kjøpesentre, i kjeder og i frie bokhandeler, langt oppi nord, og midt i Oslo Sentrum har vi (forhåpentligvis) stått foran pc’en en tidlig morgen med kaffekoppen vår og sendt inn en nominasjon og en stemme før vi har åpna sjappa.

Jeg er ikke overraska over nominasjonene i år, som jeg heller ikke har vært overraska over nominasjonene tidligere år. For det er en folkelig liste. Det er en liste med bestselgere og få overraskelser, og selvfølgelig ønsker jeg meg noe annet, hvis jeg fikk vilja mi hadde det vært debutanter og barnebokforfattere, sakprosa og lyrikk på lista. Litt fordi krimbøkene og de etablerte forfatterne selger seg selv, og litt fordi jeg leser, og liker, mye annet.

Vi er mange som har trukket på skuldrene av nominasjonslista, både vi som jobber i bokhandel og de som ikke gjør det. Kritikere, forlagsansatte, litteraturfolk overalt, kanskje ønsker vi oss noe annet. Men Bokhandlerprisen er en folkelig pris, er den ikke? Vi er vel, hva skal jeg tippe, 10 000 bokhandelansatte i Norge? Er det for mange, for få? Og av oss 10 000, så leser vel mesteparten for underholdningens skyld selv om man jobber i bokhandel, eller kanskje nettopp fordi? Vår største kundegruppe er jo nettopp helt vanlige folk.

Og vi er også for det meste bare folk, vi som jobber i bokhandel. Og folk leser bestselgere. Folk drar på hytta i påsken med Jo Nesbø under armen. Folk drikker kaffe på kafé og leser Gert Nygårdshaug. Folk elsker Juritzen forlag. Folk kjøper Jørn Lier Horst i farsdagsgave. Folk er folk. Man trenger ikke universitetsutdannelse for å jobbe i bokhandel, man trenger strengt tatt ikke noe annet enn en litteraturinteresse og hvor bredt den favner er opp til en selv. Da jeg begynte i bokhandel leste jeg f.eks. Dan Brown, Francesca Lia Block og Paulo Coelho. Nå leser jeg heldigvis andre ting. Litt fordi jeg er blitt eldre. Litt fordi jeg har blitt oppdratt både av beleste kolleger og kunder, og av å få lov til å lese akkurat hva jeg vil av hva forlagene har å by på, helt gratis, i 7 år. Men aller mest fordi jeg har en litteraturinteresse som går langt utover jobben min og hva jeg prestere i hverdagen.

Jeg skulle selvfølgelig ønske at det utelukkende var bokhandlere med ekstrem litteraturinteresse og kunnskap som jobba i bokhandel, så vi slapp å lese tweets som denne, men de fleste med for eksempel en master i litteratur vil gjøre andre ting etter hvert. De fleste med stor kunnskap og tung bokhylle er blitt nettopp kritikere, forlagsansatte, bibliotekarer og litteraturformidlere i andre instanser enn i butikk. For uansett hvor stolt jeg er av jobben min, og hvor mye jeg jobber for å være oppdatert og flink og den beste bokhandlersken du vil finne på jord!, så er jeg jo også «bare» butikkansatt. Men det er plass til meg her også. Vi trengs og vi er flere. Vi kommer til å fortsette å nominere bøker som sikkert ikke når til topps, og med tida kanskje vi får inn en på nominasjonslista vi også. Tirsdager og torsdager drives sjappa vår med slagordet: «Lyrikk til folket!» fordi vi har fått inn en deltidsansatt som leser mye lyrikk og anbefaler mye av det. Nominasjonsmailen fra butikken min inneholdt blant andre Monica Isakstuens Alltid nyheter og Erika Fatlands Englebyen, men vi hadde også Tomas Espedals Imot naturen som nå er en av bøkene man kan stemme på.

Og selger vi virkelig så mye mer av den som vinner Bokhandlerprisen? Mitt inntrykk er at det er mest stas for forfatteren å vinne prisen, og stas for oss å nominere og stemme, og så går verden videre etterpå. Da Jan-Erik Fjell vant i fjor, hadde han allerede solgt en hel haug med bøker, langt mer enn andre andreboksforfattere er så heldige å gjøre. Og vinnerne tidligere år har vært blant andre Jo Nesbø, Tore Renberg og Unni Lindell. De trenger ikke drahjelp, men spørsmålet er om prisen er ment å gi drahjelp, eller om den bare er ment som en klapp på skuldra til de som allerede får det til. Men det hadde vært morsomt å finne ut av det et år.

Og uansett er det heldigvis mange andre spennende priser i Norge. Nominasjonslista til Ungdommens Kritikerpris var gledelig lesning, og jeg er så glad og stolt over at ungdommer landet over skal få lese Rimbereid og Bortne, Lindstrøm og Rishøi. Kanskje får de jobb i bokhandel om noen år og nominerer barnebøker og debutanter og sakprosa og lyrikk så det suser. Det hadde vært noe. Jeg venter i spenning, med kaffen på pulten og lyrikkbøkene på anbefalingshylla.