Pedro Carmona-Alvarez er navnet på en av favorittforfatterne mine. På bildet ser du de fleste bøkene han har utgitt. Jeg mangler debuten for den er utsolgt fra forlaget. Jeg låner den ofte på biblioteket. Den heter Helter og er en diktsamling. Pedro Carmona-Alvarez er redaktør i debutantantologien Signaler og han har skrevet tre diktsamlinger, en essaysamling og en roman helt uten punktum. Den siste boka hans heter Rust og den utkom i høst. Det er en oppvekstroman, en bandroman, en politisk roman, en roman om å huske, om å ville glemme og om de som forsvinner (som man savner), frivillig eller ufrivillig. Det er den mursteinen som troner på toppen der.
Jeg kunne skrevet en anmeldelse av boka, men jeg visste ikke hva jeg skulle skrive. Det ville kanskje blitt et forsøk på et handlingsreferat, noe som ikke er så lett med tanke på at boka er over 500 sider lang. Jeg lagde eselører på alle sidene som betydde noe, som gjorde noe med meg, som fikk meg til å kjenne det i kroppen. Allerede en uke etter at jeg leste ut boka måtte jeg bla opp igjen på noen av disse sidene.
Der fant jeg setninger som:
Sommeren. De lyse nettene som mer enn noe annet er grå, som hosteanfall, som om de hadde samme farge som alle samtalene som oppstår på nattetid, halvveis liggende på en sofa, på en seng, på et gulv. Netter som aldri slutter. Konserter som aldri slutter og samtaler som aldri slutter.
Eller disse:
Jeg lurer på om man noensinne slutter å elske de man har elsket om kjærligheten egentlig kan gå over. Om sorgen og skammen lar seg vaske vekk. Om det egentlig er et hardt regn vi hadde trengt, alle sammen, slik at vi kunne blitt kvitt alle gjenferdene, alle de døde som vandrer ved siden av oss.
Kanskje ville anmeldelsen sett sånn her ut:
JA!
Jeg har hørt mennesker si dette er den nye Beatles. Pedro Carmona-Alvarez sa at han ikke tror det er mulig å skrive en ny Beatles, den som finnes er allerede så altfor bra. Men det er noe der, i Rust, noe som minner om det jeg følte da jeg leste Beatles. Noe med musikken i boka, bandgutta, ungdommen, tilbakeblikket på barndommen, regnet og siden støvet.
Før han skulle lese på Litteraturhuset i høst, sa programansvarlig, Silje Riise Næss, at «dette her, det er vår bok». Gutta som spilte i band under oppveksten, eller ville det, og jentene som så på, som var forelska i dem. Vi som er i 20-åra, 30-åra nå. «Denne må ikke mamma lese,» sa hun og salen lo. Men så blir boka en helt annen. Første del er den jeg har snakket om nå, andre del er så mye større, rommer så mye mer. Første del er Kolbotn og bandliv, andre del er verden, Chile, politisk uro, hevn, drap og alt det som aldri blir borte selv om det nå er historie. Den kan mamma også lese. Den bør alle lese.
Det ble mye Rust og lite av resten av forfatterskapet her. Det er så mye jeg vil vise dere av Pedro Carmona-Alvarez’ forfatterskap, men jeg får prøve å spe det ut, gi dere litt og litt. Jeg begynte med den foreløpige slutten, selv om det på en måte er en begynnelse også. «Hans store gjennombrudd», som de sier. Dette er boka som skal få resten av Norge til å kunne navnet Pedro Carmona-Alvarez.
Han har sittet på toppen av listen min over forfattere jeg ikke har lest, men veldig gjerne vil lese alt for lenge nå. Neste gang jeg skal kjøpe eller låne bok skal det være en av hans. Det er på tide.
jeg ble nesten litt forelska i Pedro da jeg så ham snakke på Blå for en uke eller to siden. han sa så mye fint og reflektert. og jeg var så enig, så enig.
skal definitivt få lest noe av ham, for å si det sånn.