Er det i det hele tatt mulig å lese bøker i noe annet format enn deiligluktende og følbart flytende papir? Kan man si at man har lest en bok når den kommer inn gjennom øret? Er det en leseopplevelse når man ikke kan blafre arkene i ansiktet og kjenne vinden slå en forfriskende i fjeset? Er det i det hele tatt mulig å lese en bok på brett uten å få hodepine og man må investere tusenvis av kroner i lesebriller som gjør at øynene tåler strålingen fra alt for lyssterke skjermer med blått eller gult lys? Er det? Her er refleksjoner fra Bokmerkers fire favoritt-skribenter rundt det å lese bøker i ulike formater.

Linn: Jeg har hørt på lydbøker siden jeg var liten, jeg pleide å pussle mens jeg hørte på kassetter, eller legge kabal. Nå spiller jeg tv-spill mens jeg hører, eller går tur. Det har aldri falt meg inn at det å høre en lydbok ikke er å lese en bok, jeg får de samme bildene i hodet av å høre noen lese for meg som jeg gjør når jeg leser selv. Men jeg har lettere for å sone ut når jeg hører på lydbok enn når jeg leser selv, så jeg velger meg lette titler. Ungdomsbøker og krim kan jeg høre på, lyrikk og visse romaner må jeg lese selv. Men så er det forskjellen mellom å lese på papir og digitalt – der er det egentlig ingen forskjell, annet enn at jeg alltid har elska og sikkert alltid kommer til å elske papirbøker. Jeg kjøper fortsatt haugevis, både nye og brukte bøker, hyllene i leiligheten jeg bor i er fulle og det kommer stadig nye bunker til. Men jeg låner også bøker hyppig på ebokbib-appen til Deichmanske, den er perfekt når man er et sted og kanskje har glemt en bok eller ikke har mulighet til å lese en papirbok. I kø på festival, i dokø på et utested, hvis man sitter i sofaen og sitter så godt at man ikke gidder å reise seg fra under pleddet for å gå og hente boka man  la igjen på nattbordet. Jeg skiller ikke på leseopplevelsene mine, enten de har blitt lest høyt for meg, blitt absorbert gjennom en skjerm med lys (som jo er ganske perfekt hvis samboeren din har sovna og du ikke kan ha på nattbordslampa) eller man har bladd opp i en ny eller brukt bok og satt igang. Jeg tror ikke e-bøker kommer til å ta over for papirbøker, jeg tror de er et supplement, at folk som vanligvis ikke leste bøker på papir nå leser mer, og at vi som alltid har kjøpt og lånt flere bøker enn vi har tid til å lese fortsatt leser på papir og leser enda mer digitalt om vi kan og vil. Lesing, altså, det er noe av det beste i livet!

Geir: Brett? Skjerm? Lyd? Jeg har «lest» to bøker på lydbok, og jeg følte jeg jukset. Den ene var “Jorden rundt på 80 dager”, og var i praksis “5 runder på tredemølle”, og jeg ble aldri vant til stemmen som var en helt annen enn den jeg selv “velger” pleier å ha i hodet når jeg leser en bok. For meg ble lydbok en ferdigfortolket versjon av boken, der stemmeleie, lydspor og alt mulig begrenset de ellers så eksotiske bildene jeg pleier å ha i hodet når jeg leser.

Jeg har aldri vært i nærheten av en Kindle, og forstår ikke med min beste vilje – den er ikke veldig god – hvordan man kan nyte en bok uten å kunne blafre sidene mot hverandre og kjenne lukten av bokstøv, ei heller i korte pauser kunne lese blurbet på baksiden eller se hvor mange sider det er igjen av det alt for lange kapittelet. Men jeg har prøvd, og lest halvveis Pascal Merciers Perlmann’s Silnence og Kim Stanley Robinsons Aurora. Den siste var så god at jeg bare måtte kjøpe papirutgaven en tredjedel inn i boka  – og opplevde en ekstrem lettelse da jeg endelig kunne suse gjennom årtiene og galaksene i papirformat i stedet for en glinsende iPad-skjerm. Merciers bok var så dårlig og langtrukken at selv ikke det å skaffe meg papirutgaven greide å redde den fra et lesemessig havari. Noen hadde tipset meg om Last Train to Lisbon av samme forfatter. Jeg valgte alternativet, og det var sikkert ikke lurt.

Hva problemet mitt er? Jeg er tradisjonalist tydeligvis, og bøker er bøker, ikke digitaler. Litteraturen ble utviklet i et helt spesielt format, hvor ord og fysisk materiale er innebygd i hverandre, og den eneste fordelen med digitalene er at de tar mindre plass. Men, de tar seg ikke godt ut i bokhyllen. Forøvrig har jeg en rekke digitale bøker på iPaden av fagprosakarakter. Problemet med de er at de er så lette å kjøpe, og like lette å glemme. Konklusjonen får være at i Bokmerker-kvartetten er jeg den gamle, grinete sure gubben som ikke tåler forandring.

Mari: Jeg elsket lydbøker som liten, og noen av de leseopplevelsene som sitter sterkest fra barneskolen er fra lydbøker. Jeg husker hvor skummel Heksene var på vei opp til hytta. Jeg husker at hele familien løp inn fra bilen fordi vi måtte høre slutten av Annas barn, opptenning og utpakking måtte fint vente. Bestevenninnen min i 3.klasse var jeg på sykebesøk hos og hørte Dustene for første gang, det er en av de bøkene jeg anbefaler først om noen spør om en bok til en i barneskolealder. Med en god innleser kan en lydbok for meg vsterkere kost enn å lese selv, og som Linn liker jeg godt å gå tur mens jeg hører lydbok. Det er antagelig også den eneste grunnen til at jeg har lest The selfish gene.

Så var det dette med skjermer da. Jeg føler at jeg har blitt avhengig av smarttelefonen min, men klarer likevel ikke lese veldig lange stykker på den uten å bli gal i øyne og hode. Men jeg har et lesebrett, uten bakgrunnslys og det er faktisk ganske hendig. Dessverre har jeg ikke vært så flink til å bruke og teste det ut, men det er mer fordi lesing har vært litt nedprioritert i det siste fremfor at jeg misliker lesebrett sterkt. Jeg er ganske enig med Linn, lesebrettet er et supplement til papirboka, ikke en erstatning og jeg er for alle tiltak som får folk til å lese mer. Men lukten av papirbok, det er noe eget.

Silje: Selvfølgelig har man lest en bok hvis man har hørt den. Litteratur var opprinnelig muntlig, ikke skriftlig, og jeg tror man tillegger boken en stemme uavhengig av om man får den opplest eller ser bokstavene på en bokside. Jeg også elsket lydbøker som liten, det var jo bare en forlengelse av å bli lest for av mamma, som var en av favorittaktivitetene mine. Som voksen merker jeg at jeg har blitt kresen til oppleseren, jeg kan henge meg opp i hvordan h*n uttaler s-ene sine og liknende, men når det funker er det veldig fint. Jeg kan ikke gjøre for mye mens jeg hører, da glemmer jeg å følge med. En periode satt jeg og tegnet mens jeg hørte lydbok, det er en passende aktivitet. Jeg hører gjerne på krim eller noveller.

Til spørsmålet om skjermer, så elsker jeg min nye Kindle Paperwhite. På mobilen liker jeg å lese diktsamlinger og kortprosa eller kortere romaner. Det vesle formatet passer ikke så bra til å lese i lange strekk og jeg har også for lett for å miste fokus og åpne andre apper. Men lesing på mobilen er jo veldig fint for kortlesing innimellom andre gjøremål. På kindelen får jeg derimot konsentrert meg over lengre tid uten avbrytelser, på en skjerm som er behagelig for øynene. Jeg kan slå opp ord, og til og med skru av sidetallene så jeg bare kan konsentrere meg om teksten. Det eneste som er dumt er hvis man er uheldig og kjøper en bok i epub-format i en bokhandel som ikke har send to kindle, for andre konverteringer jeg har prøvd har gjort om på avsnitt og sideskift på en veldig dårlig måte. En klar fordel med papirboka er at man kan stole på at den ser ut akkurat slik den er trykket.

Det er lett å komme med negative kommentarer om eboka. Lesebrettet kan for eksempel gå tomt for strøm, og man får ikke den taktile følelsen og lukta som papirboka gir oss. Men papirboka har også svakheter. Den tar for eksempel veldig mye plass. Den veier mye, og man kan ikke lese den i mørket. På den andre siden, nei, bøkene er ikke like pene på en skjerm. Det gjør litt vondt å kjøpe en ebok hvis papirboka er spesielt fint designet, jeg skal innrømme det.

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre