Det blir aldri lyst her
Tina Åmodt
Roman
Kolon, 2014

Jeg har vært i Finnmark én gang. Midt på sommeren. Biltur fra Trøndelag til Finnmark (ja, det er MYE lenger unna hverandre enn dere søringer tror) er jo en glimrende måte å bruke sommerferien på når man har to barn som blir bilsyke så fort bilbeltet klikkes på plass. Det ble med den ene turen.

Hvis vi sletter minnene om tusen spystopp på veien, er det lyset jeg husker best. Sola. At det aldri ble mørkt der oppe. I Tina Åmodts første roman blir det blir aldri lyst, ikke egentlig. Så er det også mørketid i Finnmark, og alt virker mørkt. Hverdagen, følelsene, humøret, utsiktene.

Fortelleren Sara blir med kjæresten Eli til Finnmark. Eli er oppvokst der og har nå fått jobb på fiskebåt for en periode, mens Sara har en time-out, som hun sier. De flytter inn i Elis nylig avdøde onkels hus, og heller ikke huset byr på særlige innslag av lys og varme. Sengetøyet er rått, det er en (død) ørn (!) i fryseren, klaser med fluer i vinduskarmen, tynne madrasser i senga, glipe mellom madrassene i senga, gamle Vi Menn-blader, lydt og skittent. Det finnes omtrent ikke kontakt med omverdenen, vi er ikke i Alta eller Kirkenes, vi er i det konstruerte stedet Rufjord. Jeg tror i alle fall det er konstruert, finner det ikke på google maps, og det er kanskje like greit, tenker jeg – dette er ikke et sted jeg ville oppsøkt.

Det er som jeg har vært her i månedsvis. Nettene er stjerneklare, soloppgangene lange. Men så kommer skyene fra havet, med mørke, med snø, men vind som trekker kaldt inn i huset. Noen av dagene stenger fjellovergangene. Da leveres ikke aviser til butikken, ingen blomster, brødene blir tørre. Hun drar likevel. «Slapp av,» sier hun, «han vet akkurat hvor grensen går for at det blir farlig.» Men det er ikke bølgene jeg er redd for. Jeg sover, eller later som jeg sover, når jeg hører hun lusker seg ut. Ansiktet hennes er så nært mitt når hun hoster i søvne. Ofte er det nesten umulig å våkne, øynene klistrer seg sammen. Iblant sier hun ting som at jeg kanskje bør dra. Hvis jeg gråter, trekker hun ofte utsagnene sine tilbake.

Det er et gjennomgående ubehag i denne romanen, ja i mangel på en bedre beskrivelse må jeg igjen kalle det et mørke. Ikke bare i omgivelsene, i huset og naturen, men også kanskje først og fremst i relasjonene. Selv om handlingen i romanen dreier seg rundt forholdet mellom Sara og Eli, er det naturligvis flere mennesker som tar plass. I avstanden mellom dem opptrer ekskjærester, slektninger og sosiale kapitler som ikke virker å være avsluttet eller avklart. Tillit og trygghet, mangelen på dette, blir et vedvarende tema. Hva er et forhold hvis man ikke kan stole på at den andre snakker sant? Hva er livet, dersom den man deler det med ikke er ærlig? Hvem er man, hvis man finner seg til rette i en virkelighet som ikkje kjennes riktig?

Fordi Eli kommer så seint, sitter jeg på huk i skråningen ovenfor huset. Jeg ser at hun slår på lysene og går fra rom til rom. Så kommer hun ut igjen. Jeg har fått godt nattesyn av å sitte her så lenge. Jeg fryser nesten ikke. Jeg sikter. Men jeg har gjort en feil, kameraet står på autoinnstilling, blitsen fyres av mot den nærmeste snøskavlen. Midt ute på jordet stopper Eli brått. Hun ser mot meg, men roper ikke før hun snur og går tilbake.

Sara fotograferer, og denne parallellen til lyset og mørkets rolle i denne romanen bidrar til at den føles helstøpt. Ingenting er tilfeldig i Åmodts Finnmarksunivers. Saras far går igjen som et dystert mønster i mange av minnene som oppsøker henne, i korte glimt får vi et bilde av en autoritær figur med metoder i oppdragelsen som vel ikke er helt stuerene. Selv om vi befinner oss på motsatt side av norgeskartet fra hvor faren hennes er, dukker han opp allerede idet Sara og Eli ankommer huset de skal bo i.

Egentlig bør jeg fylle ankomsten med replikker hun kan merke seg og hente fram igjen når hun tviler på at jeg er bra. Men jeg kommer ikke på noe. Jeg har aldri likt å komme til hus som folk ikke bor i. Hytter som er innestengt, med gardiner trukket for vinduene og kroker fylt av hermetikk og krisemat. Jeg ble alltid like redd når vi var i sommerhuset og broren min gjemte seg i rommet under hemsen. Han grep tak i leggene mine når jeg klatret opp. Siden det var jeg som slo, var det jeg som måtte henge fra stigen etter armene. Glapp jeg taket før tiden var ute, noterte pappa straffesekunder i almanakken.

Tina Åmodt evner å skildre en kompleks relasjon, en vanskelig virkelighet gjennom en nydelig språkføring. Så ikke la alt dette dystre skremme deg fra å lese boka. Åmodt skriver med et knivskarpt språk som jeg flere ganger stopper opp og beundrer. Fremstillings- og formuleringsevnen hennes gjør at selv små hverdagslige situasjoner oppleves å ha en eksistensiell og avgjørende betydning i romanen. Det er ikke symboltungt eller «se, her får du det inn med teskje», men en vakker og tidvis poetisk fremvisning i balansen mellom brutaliteten og antydningens kunst.

Vaskemaskinen dunker. Jeg tenker ofte på jenter som blir kidnappet og låst inne i kjelleren i mange år, at de orker å leve etterpå. Og det skrekkelige i at de, mens de er lenket fast, ikke har noe valg. Om man får mat og vann, kan man ikke velge å slutte å leve.

«Det som er lett å fortelle, er sjelden verdt å si,» sier Sara.
Siden jeg synes det er vanskelig å avslutte dette innlegget om Det blir aldri lyst her (mest fordi jeg helst bare vil rope «hurra for Tina Åmodt, skriv neste roman så fort du bare kan!», noe som kræsjer litt med følelsen og tematikken i boka og den liksom seriøse tonen man da bør holde seg til i en omtale), lar jeg det bli siste ord. Eller altså, les boka da. Gjør det.