Kvinne går til lege – mann går på by’n / Enkemannen
Kluun
Oversatt av Guro Dimmen
Cappelen Damm, 2007/2009.

Jeg hadde utrolig lave forventninger til Kvinne går til lege – mann går på by’n. Med noe bakgrunn innen sinnafeminisme blir jeg nemlig helt oppgitt av det tittelen impliserer, nemlig at dette ikke er historien om Carmens sykdom og Stijns reaksjoner på dette, men tvert i mot en beskrivelse av hvordan alle menn eller alle kvinner ville handlet i en tilsvarende situasjon. Det høres ut som Kvinner er fra Venus, menn er fra Mars. Og de bøkene, de kan du få billig av meg. Den nederlandske tittelen komt een vrouw bij de dokter er kanskje et bedre utgangspunkt for å lese boken, til tross for min lille kunnskap om nederlandsk.

Men okei, selve boken: Jeg gråt av denne boken som jeg bare har grått av De elendige, TL-klubb-boken David og Bröderna Lejonhjärta tidligere. Det unge, hippe ekteparet Carmen&Stijn freser rundt i Amsterdams uteliv – og da særlig Stijn, som fråtser seg i ungpiker og utenomekteskapelig sex. Så får Carmen kreftdiagnose, og bare ett år igjen å leve. Enter livsvisdom, vurdering av egne livsvalg og fryktelig triste scener.

Og hva gjør da bøkene verdt å lese, når man vet at oppfølgeren til bok 1 heter Enkemannen og dermed i store trekk vet hvordan det går?
Jo, Stijn er en ekte dust. En så dustemann som du bare kan være hvis du har mange penger, bor i Nederland med lite restriktiv narkotikapolitikk og har draget på damene. Stijn har Alkymisten som yndlingsbok. Å, så arg jeg var underveis, da han lot sin treårige datter i stikken, rømte fra alt og hang med 20-årige blondiner!

Men å, så mye mer denne boken klarer å si om enkelte mennesketyper enn alle bøker skrevet av norske unge, frustrerte menn, som stirrer inn i veggen og er like vanskelige å tolke som en frokostquizoppgave! Som personkarakteristika har denne boken virkelig kommet med noe jeg ikke har lest før.

Kluun benytter seg av wrampling – bruk av tekstbiter fra sangtekster, bøker og filmer – for å innlede hvert kapittel i Kvinne går til lege – mann går på by’n. Disse sitatene virket ofte litt påtatte og lite originale, og brøt opp teksten mer enn de skapte en flyt. I Enkemannen er sitatene en del av selve teksten, og personlig var jeg mer begeistret for dette.

Bøkene er lettleste, gripende og forteller om de store temaene liv, død og kjærlighet på en ganske likefrem måte. Glem de kjedelige titlene og sett i gang å lese!