For litt siden heiste Museet for samtidskunst i Oslo opp et afrikansk flagg i museets flaggstang. Flagget var etter deres mening et kunstverk, siden det inneholdt broderier av kunstneren som hadde utstilling på museet for tiden. Statsbygg var uenig og beordret flagget ned. Etter noen timer ble det heist opp i en mindre flaggstang, plassert like ved siden av den offisielle. Stridighetene roet seg, og flagget fikk henge i fred.
Likevel klarte selvsagt NRK P1 å få til en storslagen diskusjon rundt temaet ”er debatten rundt et kunstverk en del av verket?” Ha ha. Snakk om hodebry på metaplan! Kunstekspertene proklamerte i alle fall et rungende ja i direktesendt radio. Jeg for min del måtte tenke meg litt mer om. Jeg kom frem til at jeg var midlertidig uenig:
Som med klær, møbler og hårfrisyrer, har også litteratur- og kunstteori sine moteperioder. Hva som skal være med når man analyserer en bok, varierer fra tiår til tiår. I det ene øyeblikket skal hele forfatterens liv, slekt og frokostmeny greies ut om, i det neste foretrekker man den anonyme forfatter, uten plass i tid og rom. I dag har man vel, som med det meste, valgt en middelvei der man ser på forfatterens program fremfor hans mer personlige preferanser. Verket ses i sammenheng med tendensene i tiden og ikke minst øvrig forfatterskap.
Okei, greit nok. Men hva med debatten rundt verket? Hva med alle anmeldelsene? Det jeg leser om en bok i Dagsavisen, kan senere påvirke mitt syn på innholdet i boken. Det er ikke mulig å skru av strømmen av informasjon som omgir et verk, og jeg kan ikke tvinge meg selv til å glemme hva jeg har lest. Det blir liggende i ubevisstheten min hele veien. Men det er i grunnen ikke en del av kunstverket selv, det er en del av meg og min oppfatning av kunstverket.
Så blir spørsmålet altså hvorvidt mottakelsen er en del av boken eller ikke. Ingen leser, ingen bok?
Den diskusjonen tar jeg gjerne en annen dag, og da skal jeg presentere dere for min yndlingslitteraturteoretiker. Mmm, skeptisk? Jeg tror dere kommer til å like ham, for han er ganske omgjengelig. I alle fall i forhold til mange andre teoretikere. Vi starter mykt.
Som litteraturformidlingsstudent er jeg bare nødt til å si: Hurra for alt det rundt!
Sånne som deg (les: litteraturformidlere) gjør livet surt for sånne som meg (les: litteraturvitere). Men jeg kan ikke være sint på deg i dag. Slik en festdag!
Eg er verken litteraturformidlar, eller litteraturvitar. Eg er psykolog, og eg er forfattar (snart! snart!).
Mi oppfatting er at boka mi er begge deler.
Den er ei bok, ei historie, eit kunstverk aleine. Noko eg har skrive, som fins i verda, uavhengig av om nokon les den. Den har permar og bokstavar, i alle fall vil den få det når den står i hyllene 4 juni.
Og den er ein sosial konstruksjon, for lesaren, mellom dei som snakkar om den, for dei som les bloggen min, for dei som les om den i avisene, for skuleelevar som høyrer meg lese opp.
På alle desse måtane fins boka allereie, før den er gått i trykken. Redaktørar og konsulentar har lese, forfattarvenner og familie har lese, ein femtenåring sit og les den no og har sendt meg sms om lesargleda den gjev henne, eg har lese på to litteraturfestivalar, for svært forskjellige forsamlingar. Den har fått omtale i fleire aviser, og nokre bloggar.
Boka eksisterar som kunstverk i omverda før den står i hyllene hos bokhandlarane.
Og den vil eksistere for meg, som har skrive den, etter siste eksemplar er borte og gløymt.
Og den vil kan hende stå i ei bokhylle ein gong når eg er daud og borte, og fins sjølv om ikkje noko levande menneske har lese den.
Godt sagt og sett, Avil!
Jepp. Dessuten fikk jeg veldig lyst til å lese boken din nå. Så jeg googlet den. Også er det en fantasybok. På nynorsk. Det er jo helt herlig. Gleder meg!
Jeg er enig i at det er en forskjell mellom det at en bok eksisterer og den sosiale eller kunsteriske utvekslingen som den tillater.
Jeg synes bøker er flotte å se på. Den er fine når de står i bokhyllen, og jeg kan se på en bok og tenke på den gangen jeg leste den. Den er fortsatt i meg. For meg blir boken levende når den leses. Det er da den får lov til å spille den rollen den er ment til å spille.
Og noen bøker glemmer jeg aldri. De blir til en del av det jeg tenker og er og har livsendrende virkning. Andre forsvinner i det jeg lukker dem igjen.
Dersom ingen leste boken din, ville den bare være din. Den ville ikke eksistere for andre mennesker. Det er først når man leser en bok at man gjør den til sin egen, mener jeg. Det er da den virkelig blir til, det er da den skaper noe, helt på egenhånd.