Baptizing the Gun
av Uwem Akpan
publisert i the New Yorker, fiction, jan 4. 2010.
I innlegget som innleder Afrikanske dager her på bokmerker fortalte jeg hvordan et google-søk ledet meg til en liste med unge afrikanske forfattere. Det var også slik jeg fant novellen jeg har lest i denne perioden. Den ligger forøvrig tilgjengelig hos The New Yorker om du trykker her. På grunn av et par uker med høy vaktbelastning, samt en svært dårlig timet forkjølelse hadde jeg ikke mulighet til å komme meg gjennom en hel bok til temadagene og det passet meg ypperlig at det ligger noveller tilgjengelig, uten betalingstilgang, på det store internettet.
Uwem Akpan er nigeriansk, utdannet teolog ved det katolske universitetet i Kenya og jesuitt prest. Jeg er litt skeptisk til afrikanske prester fordi mitt møte med dem har vært blandet. Fra humoristiske Desmond Tutu, via gudstjeneste på en buss til 3-4 timer lang gudstjeneste i Ghana. De lengste timene i mitt liv, prekenen varte i minst 2 av de og omhandlet stort sett alt som var synd og som du kom til helvete for. Da han i tillegg har blitt anbefalt av Oprah Winfrey i hennes svært innflytelsesrike bokklubb ble jeg enda litt mer skeptisk. Mest fordi alt Oprah setter navnet sitt på har en tendens til å bli stort, uavhengig av om kvaliteten er like god. Fordelen er at hun er flink til å bruke makten sin til å løfte frem stemmer som ikke nødvendigvis får så mye spalteplass og kulturlivet er fortsatt dominert av hvite menn. Hvorfor vil jeg lese en tekst av denne mannen tenker du kanskje? Vel, for min del teller det at han i hovedsak fortsatt er bosatt i Nigeria, da mange av de unge, lovende forfatterne har flyttet til USA eller Europa.Dessuten dro innledningen meg rett tilbake til vest-afrika og jeg var solgt.
A female passenger starts to scream in the molue, or you-beat-me-I-beat-you bus, in front of my battered red Volkswagen Beetle, introducing another ripple of confusion into the midmorning Lagos traffic. She jumps out. Squatting by the roadside, she tilts her head so that the blood dripping from her torn ear won’t soil her yellow onyonyo dress.
Jeg vil vokte meg for å røpe for mye, da slutten er overraskende og jeg ønsker at andre skal få samme leseropplevelse som meg. Hovedpersonen er i likhet med forfatteren prest, han har reist fra sitt område ved Niger-deltaet og inn til storbyen for å be om penger fra andre menigheter. Det er ustabile tider, varierende bensintilgang og en underliggende uro for å bli offer for lureri og kriminalitet. Måten hovedpersonen fortolker omgivelsene for oss gjør at jeg som leser blir sittende med samme angstnivå som hovedpersonen selv. Handlingen beveger seg i samme tempo som en klassisk afrikansk trafikkork, med beskrivelsene av omgivelsene, samtalene med den uønskede passasjeren og hovedpersonens angst for at passasjeren skal gjøre ham noe. Språket er enkelt, men beskrivende, med innslag av lokale ord og broken english. Uwem maler med bred pensel, men du får likevel et god innblikk i både politisk situasjon og sosiale forskjeller uten at han forklarer nærmere.
Now, suddenly, people—even the drivers—are jumping out of molues, to see a boy struggling in a bonfire on the road. The earring thief has been caught, ringed with tires, doused in petrol, and set ablaze. There’s great rejoicing by the mob, as if a goal had been scored in a soccer match. No matter how scarce fuel is, there’s always enough for the thief. My dashboard clock says 10:30. All the vehicles on the road attempt to turn at once.
I dypet vil jeg si at Baptizing the Gun er en novelle om menneskelighet. Om fordommer og hvordan vår egen fortolkning av omverdnen påvirker hvordan vi møter andre. Teksten gjør at jeg absolutt har lyst til å lese mer av forfatteren, da får jeg vel følge Oprahs anbefaling å lese novellene i Say You’re One of Them.
Folk kommenterer