Panserhjerte
av Jo Nesbø
Aschehoug 2009
639 s.

Harry Hole er tilbake. Med nye kolleger, nytt kontor, nye skader og nye uvaner er han mer hardcore enn noen sinne. Oppskriften er imidlertid den samme selv om Jo Nesbø har tatt steget opp til neste nivå.

Først må jeg si noen ord om mine forventninger til boken. For de har vært skyhøye, og i det siste har jeg knapt snakket om annet. Jeg er en stor fan av norsk krim, og Jo Nesbø er intet unntak. Listen var med andre ord lagt høyt, og fallhøyden var stor for den originale antihelten Hole.

Harry Hole befinner seg i starten av boken i Hong Kong, hvor han røyker opium og gjemmer seg for innpåslitne kreditorer. Han er virkelig på bunn. Det er hans nye kollega, Kaia Solness, som henter ham tilbake til livet, og voldsavsnittet i oslopolitiet, som har en særdeles vrien sak på bordet.

To kvinner er drept, og de som kjenner sjangeren vet at det ikke kommer til å stoppe der. Mordene er enkle, men bestialske. Og la meg bare si det med en gang. De første sidene i boken er ekle. Så ekle at jeg ble fysisk kvalm. Men det balanserer, jeg klarte å komme meg igjennom det.

Harry har selvsagt ikke bare fiender blant kriminelle. Kripos har gjort det til sitt mål å overta all drapsetterforskning, noe drapsavsnittet med Hole i spissen tenker å sette en stopper for. Kontor installeres i fengselet over veien, og med begrensede midler kjemper det lille teamet mot klokken og Kripos for å fange en seriemorder som ikke synes å følge reglene. Samtidig dør det stadig flere folk. Hørt det før? Kanskje, men det funker som bare det likevel.

Det er en søkende Harry Hole vi møter i Panserhjerte. Faren ligger dødssyk på sykehuset, mens den store kjærligheten er dratt utenlands. Harry befinner seg alene og uten riktig fotfeste, og det som driver ham, er jakten på morderen. Under maksimalt press begynner Harry å forstå hvor han hører hjemme i livet, en erkjennelse som lenge har ligget i kortene.

Nesbø

Spent leser med store forventninger.

Seriemord og damer – ting er som de pleier i Harry Holes verden. Men denne ganger synes alt litt større og litt tøffere enn tidligere. Det går opp og ned i en fart som forbløffer og stimulerer leseren. Det er ikke et kjedelig øyeblikk i boken, og tempo akselererer stadig, slik at Panserhjerte føles som en skikkelig ekstremutgave av norsk krimlitteratur. Det er herlig, og Jo Nesbø klarer til tross for tempoet å formidle alvor og humor i god forening.

Detektivgåten kommer klarere frem i Panserhjerte enn i tidligere bøker, noe som gleder undertegnede, som gikk fem på midtveis i boken og trodde hun hadde kartlagt det hele. Det er med andre ord bare å glede seg, folkens! Panserhjerte lever opp til forventningene og vel så det. Dersom du ikke allerede har startet på godrekken av bøker om Harry Hole, bør du begynne med Flaggermusmannen fra 1996 og jobbe deg fremover. Du har i så fall mye god litteratur i vente. Heldiggrisen.